Om Anne-Gry - Anne-Gry Blikom

Anne-Gry Blikom

Jeg begynte å skrive da jeg var rundt tolv år og fikk en skrivemaskin av min mor. Jeg husker lykken ved å sitte ved pulten, sette inn ark og taste løs. Vi bodde i første etasje på Sletteløkka i Groruddalen, et veldig godt sted å vokse opp. Det hendte at mine to venninner, Aud og Siri, satt på benken som sto rett nedenfor vinduet, og tok imot rykende ferske fortsettelser av historiene jeg skrev. Somrene i barndommen ble tilbrakt hos min kjære mormor i Ørsta, der vi hadde hytte. Det var et paradis for barn.

Som barn var jeg så heldig å få være med i hørespill i bl. a. Lørdagsbarnetimen. Søsteren min og jeg var med i NRKs jentekor, og det var slik jeg kom inn i dette.
Det var fantastisk å få jobbe sammen med programleder Yngvil Kiran, og å få stå rundt mikrofonen i studio sammen med kjente skuespillere og spille ulike roller. Jeg husker mange av dem så godt. Roy Bjørnstad, Monna Tandberg, Bjørn Sundquist, Anne Marit Jacobsen, Jorunn Kjellsby. De var så varme og imøtekommende, disse skuespillerne, og de gjorde dypt inntrykk på meg.

Her kan du høre det spennende hørespillet «Mysteriet ved Kapteinens hvile» av Steffen Johanssen.

Jeg holdt på med dette i flere år, fra jeg var ca. ni til jeg var 17-18. Det ble mange hørespill, litt radioteater og senere tekst-lesing i programmet «Opp fra Skrivebordsskuffen». Lørdagsbarnetimen lages dessverre ikke mer, og vi er mange som savner den...

Jeg var sikker på at det var skuespiller jeg ville bli, men da jeg senere studerte mediekunnskap, og vi skulle lage kortfilm, ble jeg bitt av skrive-basillen igjen.

Jeg tok kontakt med daværende programleder i Lørdagsbarnetimen, Jon Henriksen, og fikk skrive historier for ham. Jon må være en av klodens morsomste mennesker, og det var en tid med masse latter og masse kreativitet. Siden skrev jeg bl.a. for Hotel Cæsar, 33 episoder. En lærerik tid.

Jeg studerte også etnologi og begynte å jobbe som lærer, men hele tiden skrev jeg ved siden av.

Jeg er opptatt av medmenneskelighet, og skriver mye om det. Det er så meningsfylt å være på jakt etter - og være åpen for nye historier.Det blir en evig nysgjerrighet på livet. Noe som ellers opptar meg mye er menneskerettigheter og dyrs rettigheter, og både mennesker og dyr må behandles med respekt og verdighet.

Jeg har noen sterke forbilder. Frans av Assisi og Albert Schweitzer er blant dem. Begge hadde dyp respekt og dyp kjærlighet for både dyr og mennesker. Lisa Kristoffersen fra Kristiania, som var en av pionerene til Dyrebeskyttelsen, har jeg også stor beundring for. Modig vandret den eldre kvinnen rundt i Kristianias gater, for å se til at hester og andre dyr ble behandlet bra. Så hun noen som mishandlet dyrene, var hun ikke nådig. Da kunne hun trekke kjørekarer ned fra hestekjerrene og hamre løs på dem med kjepp. Dyremishandlerne skulle få smake sin egen medisin. Lisa hadde alliert seg med politiet, og hadde egen politi-fløyte. "- Dom må ha lest Guds ord dårlig, " sa hun. "- Dom som er slemme mot dyra. Dyra kan ikke snakke, men dom føler for livet, som vi."

Til Lisa - dyrenes beskytter

Noen må tørre gå foran,
for de fleste vil gå i flokk,
det er tryggest der bak en annen,
men DU syntes godt med din stokk.

Du fryktet ikke for noen,
i gatene var du på vakt,
for ingen dyr skulle lide,
om nødvendig, brukte du makt.

Og så du noen som pinte
en hest eller hund eller katt,
da slo du om deg med stokken,
da tok du de vonde fatt.

Gode Lisa, om alle hadde
ditt mot - og den samme tro
på at alle er like verdig,
de på fire og oss på to.

Kjære Lisa, du slåss og kjempet
for dyrenes egenverdi
du handlet, beskyttet - og talte:
"Dyra føler for livet, som vi."

(Anne-Gry Blikom)

Eidsbugarden i Jotunheimen. For et sted! Kjærlighet ved første blikk!