Det har blitt mange kortromaner opp gjennom årene. Her kan du lese historien om lille Elfi, som sto på trykk i Familien i 2013. Ingela Bergmann illustrerte.






Elfi - alene i verden
 

 
Av Anne-Gry Blikom


Kapittel 1
 
 
Toget ruller ut fra perrongen. Elfi snur seg og vinker til onkel Peder. Han står i den blå jakken borte ved en benk med hevet hånd. Snart ser hun ham ikke mer, og hun bare stirrer ut av vinduet. På fanget holder hun sekken. Om litt skal hun åpne den, og finne både sjokolade og tegneserier. Onkel Peder pakket det ned til henne.  
- Dette blir fint, Elfi, hadde han sagt. - Du kommer til å få det bra hos tante Maja og onkel Knut.
 
Elfi har bodd hos onkel Peder i fire år nå. Hennes mor døde da Elfi var to år. 
- Vi må dele på ansvaret for Elfi, Knut. Nå har jeg hatt henne lenge nok, hadde hun hørt onkel Peder si på telefonen. Han visste ikke at hun hørte. Men Elfi sto bak baderomsdøren og hørte hvert ord av hva onkelen sa der borte ved telefonen.
- Klart jeg bryr meg om jentungen, men jeg må få leve mitt liv nå, hadde onkel Peder sagt. - Nå får dere overta. 
 
Elfi ser ut på de høye bygningene som blir færre og færre etter hvert som toget forlater byen. Hun knuger om billetten. Hun kan ikke lese hva som står på den, men vet navnet på stasjonen hun skal av på i Østerdalen. Der skal tante Maja og onkel Knut møte henne. Elfi skal bo på en gård nå. Hun har aldri vært der før, og hun savner onkel Peder allerede. Hun har bare møtt onkel Knut en gang før, og 
det var før han giftet seg med Maja.
- Tenk, så moro du får det da, Elfi. Med dyr og masse natur! De har både kuer og sauer og hester og geiter på gården. Og jommen tror jeg ikke at de har høner, også! 
 
Elfi hadde nikket. De hadde stått i den lille entreen til onkel Peder, og han hadde bøyd seg ned for å kneppe jakken hennes. En hatt på hodet hadde hun også fått på seg. Den var hvit og heklet og det var mor som hadde heklet den. Den passet fortsatt. Elfi hadde knyttet hendene hardt, det gjorde hun for å ikke begynne å gråte. Hun ville vise onkel Peder at hun var stor jente nå. Og det var hun jo også. Seks år fylte hun sist måned. 
Helst ville hun bare at onkel Peder skulle løfte henne opp. Løfte henne opp og si at hun skulle få bli her hos ham. Men hun hadde hørt han si noe om en dame på telefonen. Elfi forsto ikke hva det gjaldt, men han sa noe sånt som at – nå når jeg får meg kvinnfolk, så …
Det var ikke lett å skjønne hva det skulle bety, men såpass skjønte Elfi; hun kunne ikke bo her mer.
 
Onkel Peder var snill mot henne bestandig. Han sov i stuen og Elfi hadde seng i et lite kott innerst ved kjøkkenet. Onkel Peder hadde hengt opp et lite hvitt gardin der, og snekret sengen til Elfi selv. Om kveldene sang han godnattsanger til henne, mens han spilte på gitaren, og noen ganger sang Elfi, mens Peder spilte. Det var så fint. Og Elfi sovnet alltid like etter med bamsen tett inntil seg.   
 
Elfi ser på sekken hun holder på fanget. Hun åpner den og kikker nedi, for å forsikre seg om at bamsen er der. Med det samme hun åpner den, stirrer to brune, varme øyne opp mot henne. Elfi bøyer seg ned, trekker bamsen litt opp og kysser den på pannen. 
 
- Billettene, takk!
 Konduktøren står foran henne og rekker ut hånden. Elfi gir ham billetten hun har holdt på hele tiden. Konduktøren klipper i den med noe som ligner en slags tykk saks. Elfi stirrer. Klikk-klakk, sier det, så kommer et hull i billetten, og konduktøren gir henne den smilende tilbake. Elfi ser på den lille hullet. 
- Reiser du alene, du, da? spør han. Elfi nikker.
- Hvem skal møte deg på stasjonen, da?
- Det er onkel Knut og tante Maja. Og så er bestefar der. Men han er hjemme på gården, forklarer hun.
- Jaså ja, smiler konduktøren.                                          
- Onkel Peder kunne ikke ha meg lenger.                                                      
Konduktøren ser på henne. - Nei vel? 
- Nei, for det skulle komme et kvinnfolk.
Konduktøren smiler. - Jaså, et kvinnfolk du? Men dine foreldre da?
- Min mor er død. Og far er i England.  
 
Elfi vet ikke hvor faren er. Onkel Peder har bare sagt at han ikke vet hvor han er. Men Elfi tror han er i et annet land. Hun tror han er i England. Hun har ofte hørt onkel Peder snakke med kamerater om England. Det er sikkert der faren hennes er.
 
- Du får si fra til meg hvis du trenger noe, da, Vesla, sier konduktøren.
- Tusen takk, sier Elfi. Det er viktig å takke når noen er snille mot en. Det har onkel Peder lært henne. 
 
En ung gutt kommer og setter seg ned overfor Elfi. Han smiler vennlig til henne. Gutten har slengbukser og en stripete genser, og i hånden holder han en liten radio. Elfi ser fort ut av vinduet og knuger sekken inntil seg. Onkel Peder har sagt at hun ikke skal snakke med fremmede, kun med konduktøren. 
- Lov meg det, sa han da de sto på perrongen. Elfi hadde nikket og svelget og svelget for å ikke begynne å gråte. Men onkel Peder måtte tørke flere tårer bort fra kinnene hennes da toget kom. 
- Ikke gråt da, Elfi. Du kommer til å få det så fint!   
 
Så kom toget og Elfi steg ombord mens tårene rant. Ansiktet var glohett, som om hun hadde feber, hun var så redd, og det gjorde vondt i magen. 
 
Men hun bare snudde seg og vinket til onkel Peder som sto ved siden av en av benkene på perrongen.
 
Den unge gutten fikler med noen batterier på radioen. Så skrur han på noen knapper og spør Elfi om det er ok at han har radioen lavt på. Elfi nikker fort og ser ut av vinduet igjen. 
Toget ruller av gårde, og utenfor passerer de både tett skog og husklynger. På den lille radioen spilles en sang som Elfi drar kjensel på. Det er onkel Peders favorittsang, og han har øvd mye på det fine gitarspillet i melodien. 


“Little darling
It's been a long cold lonely winter
Little darling
It feels like years since it's been here

Here comes the sun, do do do do
Here comes the sun, and I say
It's all right”


Onkel Peder har forklart Elfi at det er noen som kaller seg ”The Beatles” som har gitt ut denne fine sangen i år, og Elfi har ofte sunget med på refrengene, selv om hun ikke har klart å uttale alle ordene riktig. 


Hun lener hodet mot togvinduet. Det er fint å se naturen utenfor. Nesten som i bøkene som onkel Peder har lest for henne. Der er fine tegninger av skog og sjø og fjell.
- Rundt gården er det fine fjell, kan du tro, hadde onkel Peder sagt entusiastisk. 
 
Elfi gleder seg til å se fjellene. Men i en av bøkene onkel Peder har lest, bor det troll i fjellene. Tenk om det bor troll på gården til onkel Knut og tante Maja! 
 
«- …Og det er utgang på høyre side.» 
Elfi åpner øynene fort og stirrer ut av vinduet. Hun må ha sovnet! Og nå ble stasjonen hun skal av på lest opp på høyttaleren! 
 
Med ett står konduktøren foran henne.
- Nå skal du av, unge dame!
Elfi nikker og tar på seg jakken som hun har lagt ved siden av seg og plundrer med knappene. Så tar hun på seg den heklede, hvite hatten med strikk under haken. Konduktøren rekker henne sekken. Hun tar imot og går mot utgangen. 
 
Nå kjenner hun det igjen. Smerten i magen. Men utenfor togvinduet ser hun høye, fine fjell og solen er i ferd med å gå ned. På trærne henger friske, grønne blader, og det er veldig pent å se på. 
Toget ruller sakte inn på stasjonen. Elfi står ved siden av flere andre passasjerer og holder hardt om sekken. Konduktøren henter den brune kofferten, som onkel Peder plasserte i den ytterste gangen. 
 
Så stanser toget og Elfi står der ved siden av konduktøren. De andre passasjerene går først ut. - Sånn, da var det deg, sier konduktøren og tar hånden hennes. I den andre hånden holder han kofferten. 
 
Så står de ute på perrongen.
- Ser du din familie? spør konduktøren og kikker omkring.
- Nei, sier Elfi og vil helst bare gjemme seg bak ham. Hun kjenner den vonde klumpen i magen igjen. 
 
En mann og en dame i fine klær kommer mot dem. Mannen har brun skjorte og damen har beige kjole med et smalt belte om livet.  - Elfi Vang? spør den fremmede mannen og ser på Elfi.  
- Jammen er du mørk i håret! Kullsvart, jo!                                                                                                                             Han gransker henne. Elfi vet ikke om hun skal takke eller hva hun skal gjøre. Han smiler ikke når han sier det. Han ser nesten sint ut…
 
Elfi ser på onkelen. Han er høy og stor. Hun kan ikke huske å ha sett ham før. Onkel Peder sa hun hadde hilst på onkel Knut en gang før, men denne mannen har Elfi aldri sett. 
- Kom, la meg ta kofferten, sier onkel Knut. Damen smiler mot Elfi og rekker fram hånden.
- Velkommen, Elfi. Kom, bilen står her borte. 
- Lykke til, roper konduktøren. Elfi ser etter ham.
- Ha det, sier hun.  
 
Damen tar hånden hennes.
- Se så, det er ikke lange bilturen hjem til gården, smiler hun. Damen virker snill. Hun smiler. Det er hun som heter tante Maja. Mannen som heter onkel Knut, går foran. Vel fremme ved bilen åpner han bagasjerommet på en brun bil og legger kofferten inn. Så åpner han døren til baksetet.
- Stig på, sier han og ser på Elfi. Men han smiler ikke. Elfi setter seg inn. Døren smelles hardt igjen. 
- Ja, ja, hører hun ham si før han setter seg inn i bilen. - Vi får holde ut med denne lausungen, da.                                                                                                
- Hysj, Knut. La oss gjøre det beste ut av det nå.                                                                                                                          
Elfi knuger sekken og ser på dem. Onkel Knut setter seg bak rattet, og damen setter seg ved siden av ham mens hun tar av seg hanskene. Hun snur seg og smiler mot Elfi. 
- Det tar bare noen minutter, så er vi framme.                                                                                                                    Elfi nikker og klemmer på sekken, mens hun kjemper for å holde tårene tilbake. 
 
Bilen kjører opp en stor allé. Elfi strekker hals. Det hvite hovedhuset ruver midt på en flott gårdsplass. Til høyre ligger en stor låve og til venstre ligger endeløse jorder. Det hvite huset har en fin veranda med utskjæringer på framsiden. Det er nesten som om det er et lite hus utenpå huset! Inne på verandaen er to benker, en på hver side. Det står en gammel mann på trammen. Han har skjegg og skyggelue, og han står og stirrer på dem med en pipe i hånden. 
- Der er bestefaren din, sier tante Maja. - Faren til din mor.                                                                                                                         
Faren til din mor. Elfi kjenner ingen av disse. Elfi kjenner bare onkel Peder. Onkel Knut stanser bilen og går ut. Han åpner døren for vesle Elfi, som stiger ut mens hun fortsatt klemmer om sekken. Nå står hun ute på gårdsplassen, og tante Maja tar kofferten hennes. Hun ser seg omkring. Så flott det er her. Nesten som i eventyrbøkene som onkel Peder har lest for henne… 
 
Hun ser flere små hus også nå. Kanskje det er der geitene og grisene bor? 
- Kom så, sier tante Maja og tar hånden hennes. Hun leier Elfi fram til trappen.  Elfi ser på den gamle mannen. Han har snille, grå øyne og smiler så fint til henne. Skjegget hans rekker langt ned på brystet. Den gamle mannen går mot Elfi og plutselig løfter han henne opp.
- Nei, der er du jo, vesle jenta mi. Du kan tro jeg har sett fram til dette.                                                                                                                      
Elfi ser på ham og smiler forsiktig. 
- Jeg er bestefaren din! Jeg er faren til moren din! Nå skal du få god middag, og så skal du få se det fine værelset ditt.  
- Hei, sier hun lavt og kjenner de sterke, trygge armene til bestefaren om seg. Så setter han henne ned og tar hånden hennes. - Kom, vi får gå inn. Maten er klar. 
 
De kommer inn på et stort og flott kjøkken. Midt i rommet står et stort bord og i taket henger en flott, hvit lysekrone med utskjæringer i gull. Rundt bordet er stoler med fine, lyseblå trekk.  
 
Elfi tar av seg kåpen og den heklede hatten. - Så fin hatt du har, sier bestefar. 
- Takk. Mor har laget den.                                                                                     
Bestefar ser på henne. - Har hun det, ja. Ja, hun var bestandig så dyktig i håndarbeid, din mor.                                                                                                                       
Elfi ser at onkel Knut himler med øynene der han sitter. Så stryker han en hånd over ansiktet, som om han er trett. Elfi holder fortsatt om sekken.
- Skal jeg ta sekken din, også? spør tante Maja, som står klar til å henge opp ytterklærne hennes. 
- Nei, takk, sier Elfi. Hun sier det ikke, men inne i sekken ligger jo hennes kjæreste bamse. Det er så godt å klemme på sekken og kjenne armen eller benet til bamsen. Det er god trøst. Da føler hun seg ikke alene. 
 
- Vel, vær så god og sitt, Elfi, sier tanten om litt og strekker armen ut. Elfi blir vist plass ved siden av onkelen. Hun stirrer ned i bordet. Hun vet ikke hva hun skal si til dem. Men rett overfor henne sitter bestefar. Og når hun ser inn i de grå, snille øynene, blir det så fint og trygt inne i henne. De får kjøttkaker og kålstuing, og Elfi spiser langsomt. Men den harde klumpen i magen har kommet tilbake. Det er den klumpen som savner onkel Peder så sårt. 
 
Etter middagen får de fruktkompott til dessert, og de voksne drikker kaffe til. Bestefar drikker kaffe med fløte, og Elfi stirrer storøyd på ham der han drikker av kaffeskålen! Han heller kaffen direkte ned på skålen! Så slurper han i seg kaffen. Elfi må le. Men ingen andre ler, så hun ser fort ned. Men hun har aldri sett onkel Peder drikke kaffe på den måten! 
 
 Etter at de er ferdige med maten, viser bestefar henne værelset hun skal sove på, som ligger i andre etasje. Rommet er helt blått, og bestefar forklarer at det kalles Blå-rommet. Langs veggen står en himmelseng, og den er så flott at den ser ut som om den tilhører en prinsesse! Nedenunder høres høye stemmer.
- Jeg vil jo ikke dette jeg, heller, men vi får da gjøre det beste ut av det, Knut. 
- Hun får være til jul, ikke lenger! Onkelen roper høyt. 

Elfi stirrer på bestefar som har ordnet putene, så de ligger fint ved siden av hverandre. De høye stemmene nedenunder bare fortsetter. Bestefar fisker fort opp en mynt fra lommen.
- Se her, sier han. - Nå kan du gå på butikken til Alma og kjøpe deg noe godt, smiler han. - Og etterpå kommer du ut i fjøset til meg, da kan du bli kjent med dyra, når jeg tar kveldsstellet.   
 
Elfi takker og de går sammen ned trappene. Inne på kjøkkenet krangler onkelen og tanten fremdeles. Elfi tar hatten sin, som ligger på kommoden i gangen, og fester strikken under haken. 
 
Så går de ut. - Butikken til Alma ligger rett over veien, forklarer bestefar når de står ute på tunet. - Men vær forsiktig over veien, da. 
Elfi nikker og springer ned alléen. Hun springer så fort hun kan. "Hun får være her til jul, ikke lenger", hadde onkel Knut sagt. Han virket ikke glad over å ha henne her... Kanskje hun kan ringe hjem til onkel Peder i kveld og be om å få komme hjem til ham igjen…
 
Hun løper bort til den brune bygningen på den andre siden av veien. Butikken har to etasjer, og vannet ligger og blinker så fint bak den. Det står bjørketrær på hver side, og de hvite stammene lyser så fint med de grønne bladene. Onkel Peder har lært henne om hva de forskjellige trærne heter, og at det finnes to typer trær; bartrær og løvtrær. Elfi vet at bjørka er et løvtre. Hun og onkel Peder har ofte vært på turer i skogen, helt opp til Frognerseteren, og der har han fortalt henne mye om naturen. 
 
Elfi tar i døren på butikken og det klinger høylytt. Så står hun der inne og kjenner på de gode duftene. Her lukter både nybakt brød, boller og karameller!  Bak disken står en dame med oppsatt, mørkt hår, og på en stol ved vinduet sitter en liten gutt på hennes alder.
- God dag, hva skal det være? spør damen blidt.
- Jeg skal ha …, sier Elfi og tar opp pengene fra lommen. Hun stirrer på godteriet som ligger i bokser på disken. - Jeg skal ha karameller og en pakke Toy.                                                                                                 
Gutten ved vinduet ser på henne.
- Hvem er du, da, spør damen bak disken. - Er du på besøk her i bygda? 
- Jeg er Elfi. - Jeg skal bo hos tante Maja og onkel Knut. 
- Åå, skal du det, du? smiler damen. Elfi ser på den vesle gutten. Han ser sjenert på henne, mens han holder noe i hånden. Elfi kan ikke se hva det er. 
Hun får godteriene og går ut døren. - Ha det, sier Elfi. 
- Ha det, sier damen. 
Utenfor står Elfi og kikker oppi godteposen. Hun tar en karamell og kjenner den deilige, søte smaken på tungen.     
Så klinger det i døren bak henne og den vesle gutten kommer ut. Han stiller seg ved siden av henne.
- Vil du se sprettballen min? spør han.
Elfi nikker. Gutten åpner hånden, og en rød og blå sprettball åpenbarer seg. Elfi stirrer på hånden hans. Han har et stort blåmerke.
- Har du slått deg? spør hun. 
- Ja, sier han fort. - Vil du prøve sprettballen?  
- Ja, sier Elfi og tar imot ballen og kaster den i bakken. Den spretter opp i stor fart, og gutten ler.
Elfi ser unnskyldende på ham. - Jeg må hjem til bestefar nå, sier hun.  - Jeg skal i fjøset, skjønner du. 
Gutten får et bedrøvet uttrykk. - Skal vi leke sammen i morgen? 
- Ja, sier Elfi. Så ser hun seg til venstre og høyre og går fort over veien. 
- Jeg heter Kasper, roper gutten etter henne.
Elfi snur seg. - Jeg heter Elfi!
Så vinker hun og springer av gårde opp til gården. 
 
Bestefar er allerede i fjøset og i full gang med melkingen. Han sitter på en krakk. Elfi ser seg omkring, og går rundt og klapper de store, flotte kyrne. Så finner hun en mindre krakk og setter seg ved siden av bestefar. - Der er du ja, sier bestefar og smiler mot henne. Han stryker henne fort over kinnet.                
- Melker du kuene hver dag? spør Elfi. Bestefar nikker.
- Ja, hver eneste dag. Jeg gjør nytte for meg i fjøset, men de skulle nok helst sett at de ble kvitt meg.                                                                                                                      
- Hvem?                                                                                                                      
- Din tante og din onkel.                                                                                              
Elfi ser på ham. Hun forstår ikke helt hva han mener. - Bestefar?                                
- Ja?                                                                                                                         
- Hvorfor liker ikke onkel Knut meg? 
Han ser på henne. - Hva mener du, Elfi?                                                                   
- Onkel Knut sa at han ikke ville at jeg skulle bli her så lenge...
- Du skal ikke høre på ham. Det var jammen godt du kom hit nå, Elfi. Du kommer hit og lyser opp hele gården som en stor sol, du. En lysende sol er du. Og så er du så lik din mor…    
- Hun døde fra meg, sier Elfi. - Så måtte onkel Peder ta vare på meg. 
- Ja, sier bestefar og sukker. - Du forstår, vesle Elfi, det har vært noen familieproblemer, og det har ført til mye vondt. Jeg er lei meg for at det har gått ut over deg.   
Elfi ser på ham og forstår ikke helt hva han mener.  - Onkel Peder kunne ikke ha meg fordi det kom et kvinnfolk, sier hun. - Han spilte for meg hver kveld med gitaren. 
Bestefar smiler vemodig. - Vel, jeg er som sagt glad for at du kom hit, Elfi… Det er fint å få litt hjelp i fjøset, vet du. Og dyra er fine å bli kjent med. Jeg håper jeg får være her så lenge som mulig. Gården er jo min. Men Maja og Knut prøver å få meg på et hjem, forstår du. De mener jeg er blitt rar. 
- Nei, du er snill, sier Elfi.  
- Vel, de vil vel helst ha gården for seg selv, sier bestefar. 
 
 Etter at de er ferdige med fjøs-stellet, henter bestefar noe som ligger høyt oppe på en hylle.
- Dette er det lenge siden jeg har gjort, sier han. - Men nå skal du jammen få litt kveldsmusikk, Elfi.  
Bestefar holder et munnspill i hånden! 
 
Så setter han seg på krakken og legger munnspillet skjevt over munnen. Det er helt stille i fjøset like før bestefar spiller opp. 
 
Så siver de varme, myke tonene fra munnspillet ut i fjøset. Dyra spisser ører, og Elfi stirrer lykkelig på bestefaren. Det er så flott å høre på, det er så fint at hun rent glemmer den vonde følelsen i magen. 
Elfi legger ansiktet inntil den nærmeste kua. Og bestefar spiller. Og spiller. 
Og det er noe av det fineste Elfi har hørt…
 
- Hva pokker er det som foregår her?
Midt i døråpningen står onkel Knut. Han stirrer iskaldt på bestefar.
- Hva er det for dumskap du finner på nå? Skulle ikke du arbeide?
 




Kapittel 2
 
 
Elfi er på vei opp lia bak fjøset sammen med bestefar. Det regner, begge har regntøy og rundt dem ligger den våte, friske blåbærlyngen. Elfi har vært lei seg i flere dager fordi hun ikke har fått lov til å leke med Kasper. Da hun forleden hadde sagt til onkel Knut at hun hadde avtalt å komme på butikken for å leke med Kasper, hadde han tatt henne hardt i armen og sett iskaldt på henne.
- Den gutten får du ikke lov å leke med!
Elfi hadde stirret sjokkert på ham. - Hvorfor ikke?                                                                                                                       
- Hører du ikke hva jeg sier?
Så hadde onkel Knut bare gått fra henne. 
Elfi hadde tatt av seg den fine, hvite hatten som mor hadde heklet til henne, og blitt stående bedrøvet i entreen med hatten i hånden. Hun hadde jo lovet Kasper å komme ...


Og når hun var i fjøset med bestefar om kveldene, hadde det ikke blitt mer spilling, heller. Munnspill var visst det verste onkel Knut visste.
 
- Nå er vi snart oppe, sier bestefar muntert. Da de var ferdige i fjøset i kveld, hadde han sagt at det var noe han ville vise henne. Så hadde han puttet noe i lommen og funnet fram regntøy.   
- Du bestefar, hvorfor får jeg ikke lov å leke med Kasper? spør Elfi når de nærmer seg toppen av bakken. Det glitrer i den våte lyngen rundt dem og hånden til bestefar er varm og trygg. 
- Vel, faren til Kasper og onkel Knut er visst uvenner. 
- Hvorfor det? 
- Jeg vet dessverre ikke grunnen, sukker bestefar. - Men se her, Elfi. Nå er vi oppe. Nå skal du få se Storsteinen! Der lekte jeg selv da jeg var barn.
 
Plutselig stanser begge opp og stirrer. Oppe på den store, runde steinen foran dem står en liten gutt med hendene ut i luften. Han har regnjakke, men ikke noe på hodet. Det mørke håret er kliss vått. 
Han står helt stille. Det ser ut som om han konsentrerer seg dypt.
 
- Kasper! roper Elfi glad.  
Kasper snur seg og ser overrasket på dem. Så hopper han ned fra steinen og    
blir stående å se på dem uten et ord. Han hutrer. 
- Nei, men, hei, Kasper, sier bestefar. - Er du her alene, du da?
Kasper nikker. - Jeg øver meg.  
- Jaså. Øver deg på hva da? spør bestefar og rekker ham sydvesten sin. - Se her,  ta på deg denne. Du er jo kliss våt. 
Kasper tar imot den store sydvesten. - Jeg øver meg på å fly.  
- Fly? roper Elfi. - Men mennesker kan ikke fly!
- Jo, sier Kasper. - Jeg har en bok om en som kan fly.   
- Det er vel et eventyr, det da, sier bestefar og humrer. - Ta på deg sydvesten nå, du må ikke bli forkjølet, vet du.   
 
Kasper tar sydvesten nølende på, og både han og Elfi begynner å le. Den svarte sydvesten dekker nesten hele ansiktet hans. Kasper trekker den bakover så de brune øynene skimtes.  
- Hvordan går det med far, da? spør bestefar. Kasper ser ned og sparker i en stor mosedott.   
- Bra, sier han lavt.  
- Du må hilse ham fra meg. 
- Ja ...
 
Bestefar roter i lommen og fisker opp noe som er vanskelig å se hva er. Elfi stirrer på ham. - Hva har du der? 
Bestefar smiler lurt og legger plutselig begge hendene skrått over munnen.              
- Å! roper Elfi opprømt. - Det er jo munnspillet! Å, bestefar! 
 
Hun er så glad at hun hopper! Det var så godt da bestefar spilte for henne i fjøset forleden kveld, og hun trodde at hun aldri skulle få oppleve det igjen. Onkel Knut hadde blitt så rasende da han oppdaget det…  
 
Men nå står bestefar og spiller munnspill her oppe på Storsteinen. De står her i regnet, alle tre. Og når Elfi snur seg og ser utover bygda der nede, føles det som å være på toppen av verden.


Etter en stund sier bestefar at det er på tide å returnere. Det er kveldsmat om ikke så lenge. Elfi ser på Kasper.
- Skal du hjem også nå? 
Kasper retter på den svarte sydvesten og rister på hodet. 
- Kan jeg få være her og leke litt? spør Elfi.  
Bestefar nikker. - Ja. Men ikke bli så lenge, da. Vi spiser klokken syv, vet du.  
Kasper tar av seg sydvesten. 
- Nei, den må du ha så lenge, sier bestefar. - Elfi tar den med etterpå.    
 Så går han fra dem.
- Skal jeg lære deg å fly? spør Kasper og hopper opp på Storsteinen. Elfi ler og krabber etter. Nå ser de utover hele bygda. Det regner fortsatt og regndråpene ser ut som små, glitrende perler. Elfi strekker hånden ut for å fange noen dråper. 
 - Se på meg nå, sier Kasper. 
Han strekker armene høyt opp i luften og vifter med dem. Så hopper han. Like etter faller han med et dunk på bakken. Elfi ser engstelig på ham. - Oi, slo du deg?
Kasper holder seg for kneet. - Litt, sier han og skjærer grimase. Han reiser seg og børster vekk mose og gress.
- Det gjør ikke noe. Jeg pleier å slå meg når jeg øver.                                                                                             
Han hopper opp på Storsteinen igjen og prøver på ny. Han vifter med armene så iherdig at Elfi ler høyt. Så hopper han utfor – og ramler med et brak. 
- Slo du deg? spør Elfi igjen.
- Bare litt, sier Kasper og holder seg for den ene armen. Elfi setter seg ned på steinen, og Kasper hopper opp og setter seg ved siden av henne.
- Se! sier Elfi og peker opp i luften. En skjære flyr rett over dem, og i nebbet har den en lang kvist.
- Den skal bygge rede! sier Elfi. - Det har onkel Peder lært meg. Den tar èn og èn kvist i nebbet. Og den bryr seg ikke om at kvisten er like stor som den selv.                                                                        
De følger skjæra med blikket. Den svever så flott over dem, med svart nebb, hvit kropp og svarte og hvite utslåtte vinger. Elfi synes at vingene ser ut som en fin svart kjole med hvit blondekant. - Jeg lurer på hvor langt den kan fly, sier Kasper. 
- Sikkert langt, men nå skal den bare til redet sitt med kvisten, sier Elfi. - Og snart kommer kjæresten.                                                                                                    
Kasper ser forskrekket på henne. - Kjæresten? 
- Ja, Skjærer har ofte kjæreste, det har onkel Peder sagt. Ser du èn, ser du to, pleier han å si. De er sammen hele livet, skjønner du. 
- Oi, sier Kasper. - Tror du de har øvd mye for å fly, da?
- Nei, sier Elfi. - Jeg tror de kan det helt av seg selv. 
Nå ser hun at skjæra lander i et høyt tre like ved.
- Der er kjæresten! roper Elfi og peker. En annen skjære har satt seg på samme gren. Kasper stirrer. 
- Leker du ofte her på Storsteinen? spør Elfi og ser på ham. Kasper drar sydvesten litt bakover. - Ja. Herfra kan man rope så høyt at noen langt borte kan høre en. 
- Hva mener du? 
- Hvis du for eksempel står på Storsteinen og roper til noen som er i Afrika, så kan de høre deg, forklarer Kasper.  
- Helt til Afrika? Går det an, da? 
- Ja, på Storsteinen, så.    
Elfi ser utover bygda og lurer på hvordan det er mulig. 
Så reiser hun seg og hopper ned fra steinen. - Jeg må hjem nå. Hvis jeg blir for sen, blir onkel Knut sint. 
Kasper hopper ned, han også.   
 
De går sammen nedover den bratte lia. Elfi plukker noen fuktige blåbær som hun gir til Kasper, og han smiler og putter de i munnen. 
Nå er de like ved gården.
- Ha det, Kasper, sier Elfi. Kasper gir henne sydvesten. Han blir stående litt og rote i lommen, før han fisker han opp en liten sprettball. 
- Vær så god.  
Så løper han fra henne og Elfi blir stående å se etter ham.  
 
Inne på det store kjøkkenet er bordet dekket og bestefar er i ferd med å sette seg. Elfi tar av seg regntøyet ute i entreen og kikker inn til dem.
- Hvor er Elfi? hører hun tante Maja spørre. 
I det samme går Elfi inn til dem.
- Hvor har du vært? spør tanten og smiler.               
- Jeg gikk bare en tur, sier Elfi og setter seg ned.  
Så kommer onkel Knut også inn. Han kremter og setter seg ned uten et ord. 
 
Bestefar heller beksvart kaffe fra kannen ned på skålen. Elfi stirrer oppglødd på ham. Når hun blir stor, skal hun også drikke kaffe på den måten! Bestefar legger kaffeskålen langsomt inntil munnen og så slurper han så det synger i veggene. Elfi må knipe munnen sammen for ikke å le. Bestefar drikker aldri fra selve koppen. 
- Din onkel Peder ringte i stad, sier tante Maja og ser på Elfi. - Han kommer på besøk i overmorgen.  
- Oi, sier Elfi. 
- Det blir koselig for deg, det, sier bestefar og smiler til henne.  
Onkel Knut tar tak i brunosten.
- Jeg hører at Kasper skal på barnehjem, sier han og griper ostehøvelen.                                                                                                                      
Det blir helt stille noen sekunder. Bestefar og Elfi ser på hverandre. 
- Barnehjem? sier tante Maja. - Hvem har sagt det?
- Han kan jo ikke bo hjemme hos den drukkenbolten, det forstår jo alle, sier onkel Knut.  




Elfi hadde problemer med å få sove den natten. Hun hadde reist seg fra sengen og hentet sprettballen hun hadde fått av ham. Kasper på barnehjem... Hva betydde det? Skulle han reise langt vekk? I morgen måtte hun gå ned til huset hans og snakke med ham. Spørre hvor lenge han ble borte. Elfi hadde knuget sprettballen i hånden da hun endelig sovnet… 


Midt under frokosten neste dag ringer telefonen. Elfi stirrer mot entreen og den skingrende lyden. Onkel Knut sukker høyt og reiser seg fra bordet. Noen sekunder senere kommer han inn på kjøkkenet igjen. Han nikker mot Elfi.   
- Gå og ta telefonen, Elfi, sier tante Maja. - Det er nok onkel Peder.
Elfi spretter opp fra stolen og løper ut i entreen. Hun griper det tunge, grå telefonrøret. - Hallo?
- Elfi! Det er onkel Peder.  Hvordan går det med deg?
- Jeg savner deg, onkel Peder!
- Jeg savner deg også. Jeg kommer en tur imorgen.   
- Ok! Hvordan går det med hun som skulle komme? Hun som var kvinnfolk.
Onkel Peder ler litt. - Kvinnfolk er ikke noe pent ord egentlig. Det heter dame. Men ... hun har reist sin vei nå. 
- Ok. Alma er en pen dame. 
- Hvem?      
- Alma på butikken. Hun har rustne spikere og godteri.   
- Jaså, du. Men trives du på gården, Elfi? 
- Han er ikke snill, hvisker Elfi og skotter rundt seg. Tenk om de hører henne.
- Hvem, Elfi?
- Onkel Knut. Og så skal de sende Kasper på barnehjem. Og jeg får ikke lov å leke med ham, enda jeg vil det. Og Alma på butikken…
- Vent, vent, nå var det mye på en gang her, sier onkel Peder.  
 
I det samme kommer onkel Knut ut i entreen. Han tar på seg ytterjakken og finner fram paraplyen. Elfi skotter bort på ham og presser røret mot øret. - Elfi? Elfi, er du der? Onkel Peders stemme suser i røret. 
- Ja. Ha det.   
Elfi legger på røret og skynder seg tilbake til kjøkkenet. Der sitter bestefar og slurper kaffe direkte av skålen. Elfi ser på ham og smiler mens hun setter seg til rette på stolen. 


- Du får besøk i morgen du, da, Elfi, sier tante Maja og tørker munnen med en serviett. Elfi nikker. 
- Ja, han kommer i morgen.                                                  
Bestefar stryker henne lett over håret. - Det blir koselig for deg, det.  
Elfi smiler. Så ser hun på tante Maja. - Hvor skulle onkel Knut?
Tante Maja reiser seg og begynner å ta av bordet. - Han skulle til byen en tur. 
- Ok... 
Elfi hopper ned fra stolen og bærer tallerkenen sin bort til oppvaskkummen. 
Hvis onkel Knut skulle helt til byen, vil han bli borte en lang stund. Da kan hun dra ned til Kasper nå etter frokost. Hun ser ut av vinduet. Det regner tett. 


Elfi trykker på den fremmede ringeklokken. Det er helt stille. Hun ringer igjen. Omsider åpnes døren og en kar i hvit helsetrøye åpner døren. Han ser trett ut. 
- Hva vil du? brummer han og ser morskt på henne. 
Elfi ser på ham og svelger tungt. - Kan jeg få snakke med Kasper?
Mannen måler henne fort opp og ned. 
- Nei! 
Så slås døren hardt igjen. 
Elfi blir stående utenfor huset der Kasper bor en liten stund. Det er kaldt og hun stikker hendene i lommen på regnfrakken. Så begynner hun å traske langsomt bortover veien mot Almas butikk. 


Inne på butikken står Alma med ryggen til og rydder i noen hyller. Hun snur seg og smiler. - Nei, men hei sann, Elfi. Er du ute i dette været, du da? 
Elfi trekker av seg sydvesten og går bort til disken.
- Skal Kasper flytte?  
Alma lener seg over disken og ser på henne. - Flytte? 
- Ja, onkel Knut sier at han skal på barnehjem.                                                         
Alma ser forferdet på henne.                                                                                           
- Hva er det du sier? Barnehjem? 
- Jeg vil ikke at Kasper skal flytte, sier Elfi bedrøvet. 
- Jeg har ikke hørt et ord om noe barnehjem, jeg, Elfi, så det er nok bare rykter. Noe folk sier. 
Elfi roter i lommen og finner fram en mynt. - Jeg skal ha karameller for dette,  sier hun. Alma finner fram karamellene og legger posen på disken.
- I morgen kommer onkel Peder på besøk, sier Elfi og lyser litt opp.
- Jaså?  
- Jeg sa til han at du er pen. 
Alma ler. - Nei, men Elfi, da. 
- Damen dro visst sin vei.
Alma ser alvorlig på henne. - Huff, da.
- Men han har ny bil. Jeg får se den imorgen. 
Det klinger i døren bak dem. Elfi snur seg.
- Kasper! roper hun glad. Kasper kommer mot henne. - Hei, Elfi. 
- Jeg ringte på til deg i stad, men faren din sa at jeg ikke fikk snakke med deg.
Kasper ser uforstående på henne. Så ser han på Alma. - Har du fått de nye sprettballene i dag?
- Ja visst, sier Alma og finner fram den store gjennomsiktige bollen med sprettballer. Kasper studerer bollen.
- Jeg skal ha den store med gullglitter og tre små grønne. 
Alma finner fram ballene og legger de på disken. Hun får pengene av Kasper og så ser hun varmt på dem. - Har dere lyst på nybakte boller, kanskje?
- Jaaa, sier Elfi oppglødd. - Ja, takk!
- Kom, bli med meg ut på kjøkkenet, det er så stille her nå, at.  


Alma tar av seg brune forkleet og henger det på veggen. Så går hun foran inn bakdøren. Der kommer de inn i et koselig kjøkken med et stort, rundt, hvitt bord. På bordet ligger en rødrutete duk i samme farge som gardinene. Til høyre er en smal trapp som fører opp til andre etasje. 
- Vær så god og sitt, smiler Alma. Kasper og Elfi setter seg. Elfi ser seg rundt. Det er så koselig hos Alma; blomster overalt i vakre vaser og fargerike bilder på veggene. Foran dem settes et stort fat med fristende boller og en skål med bringebærsyltetøy.
- Vær så god, forsyn dere, sier Alma og skjenker gul saft i glassene.  Elfi ser på henne. Alma har akkurat samme farge på øynene som den mørkeblå kjolen sin. Og leppestiften er like rød som bringebærsyltetøyet. Det mørke håret har hun satt opp med fine spenner. Elfi tenker at Alma ser ut som filmstjernene som er avbildet på forsiden av ukebladene.
- Bor du helt alene? spør Elfi.  Alma nikker og ser bedrøvet ut et øyeblikk.                                                   
- Har du ingen barn? fortsetter Elfi.                                                                       
Alma smiler og rister på hodet. - Nei, dessverre.                                                    
- Men Alma har mye godteri og mange sprettballer, da, sier Kasper og fingrer med de nye ballene han har lagt ved siden av tallerkenen.
- Tenk å ha så mye godteri, da! sier han alvorlig. Alma ler og rusker ham i håret. - Ja, og så har jeg deg, lille Kasper. Og så Elfi, da.  
Elfi tygger iherdig mens hun ser seg rundt i det koselige kjøkkenet. I vinduskarmen står en fin figur i svart og hvitt. Den viser to små fugler som står tett sammen.
- Er det skjærer på den figuren, Alma? spør Elfi. Alma snur seg mot vinduet.
- Ja, det er det. To skjærer. De holder sammen hele livet, de. 


Plutselig rekker Kasper ut den store, skinnende sprettballen mot Elfi. - Den kan du låne til imorgen, Elfi. Det er den fineste jeg har.     
Elfi ser på ballen med glitter. Den skinner som reneste gull. - Tusen takk, sier hun. 


 Med ett hører de det klinger i døren der ute i butikken. Alma reiser seg. 
Før hun rekker å gå ut i lokalet, står onkel Knut bredbent midt på gulvet foran dem. 
Han stirrer hardt på Elfi.  - Og hva er dette?
- Vi fikk boller av Alma, stotrer Elfi. 
- Ut, kommanderer han lavt. 
Han trenger ikke si noe mer. Tårene står i øynene på Elfi. Hun legger fra seg hvetebollen på tallerkenen og reiser seg fra stolen… 
 
 



Kapittel 3
 

- Så stille du er i dag, da, Elfi, sier bestefar mens han legger ut høy til kyrne. Elfi står tankefull med en bunt høy i armene. - Tenk, idag kommer onkel Peder, med ny bil og greier, smiler bestefar. 
Elfi nikker. Hun gleder seg veldig til onkel Peder kommer. Likevel står gråten i halsen.
- Er du så lei deg, Elfi?   
- Ja, sier Elfi og trekker pusten fort noen ganger.
Bestefar kommer bort til henne og blir stående foran henne.
- Du skal nok se at du får leke med Kasper igjen. 
 Elfi ser på ham.
- Tror du?
 Bestefar nikker. - Det ordner seg nok. 
- Onkel Knut er så slem … han sier så slemme ting. Jeg hørte at han sa til tante Maja at jeg ikke fikk leke med Kasper. Han sier slemme ting både om meg og Kasper. 
Bestefar sukker tungt og legger begge hendene på skuldrene hennes. Så ser han på henne, som om de to deler en hemmelighet.
- Hør her, Elfi. Du skal ikke bry deg om onkel Knut. Det er ikke alle som vet eller forstår så mye av andre mennesker, og vi får nesten forsøke å tilgi dem for deres dumskap. I alle fall ikke bry oss. Du er verdens beste jente, og Kasper er en fin gutt. Og nå skal vi glede oss til onkel Peder kommer, ikke sant? Han er nok her snart nå. Og gjett om han har savnet vesle Elfi!
Bestefar smiler fortrøstningsfullt og stryker henne over kinnet. Elfi lener seg inntil bestefaren sin og legger begge armene om ryggen hans.  


Alle står på tunet når den hvite Opelen kjører opp alleen. Elfi holder bestefars hånd og strekker hals. Nå ser hun onkel Peder sitter bak rattet og han vinker ivrig. Elfi ler og vinker tilbake.  
Bilen stanser rett foran dem og døren går opp. - Elfi! Jenta mi!   
 - Onkel Peder!
Elfi springer mot ham og hopper opp i armene hans. Hun klemmer ham og kjenner den kjente lukten av ham. Onkel Peder stryker håret hennes bort fra pannen. - Gjett om jeg har savnet deg, smiler han. 
 - Vel, du får komme inn og få deg noe mat, sier tante Maja og smiler. Onkel Knut går inn i huset uten et ord og bestefar tar godt om onkel Peder.
- Godt å se deg, gutten min. Men jeg synes du er blitt så tynn!
 Onkel Peder ler. - Vel, det tar på en mann å mislykkes i kjærlighet, sier han og blunker.  
- Hva betyr det? spør Elfi. 
- Det håper jeg du aldri finner ut, smiler onkel Peder. - Men det betyr det samme som å være glad i noen og så mister man dem. 
Elfi ser på ham. - Du har ikke mistet meg, onkel Peder. 
Han ler og rusker henne i håret. - Takk og lov.   


Onkel Peder er bare på en dags-visitt, som han kaller det. Etter måltidet vil han en tur på butikken og kjøpe batterier til lommelykten han har i bilen, og han spør om Elfi vil være med. 
- Hun skal rett hjem etter å ha vært på butikken, ikke noe flying inn til Pettersens unge, sier onkel Knut og ser opp fra avisen. 
- Pettersens unge? sier Onkel Peder. 
- Nabohuset til butikken, forklarer onkel Knut. - Det har kommet så mye rart hit til bygda de senere årene. 
- Kasper er ikke rar, sier Elfi. 
Onkel Knut ser ned i avisen og blar om. 


Så vandrer Elfi og onkel Knut nedover alleen mot veien der butikken til Alma er. Onkel Peder spør om hun vil flytte hjem igjen til ham snart. Og så ber han henne tilgi ham.
- Jeg har vært så dum, Elfi, sier han og klemmer hånden hennes.
- Ja, jeg vil flytte hjem til Gamlebyen. Men onkel Peder, blir man dum når man treffer kvinnfolk?                                                             
- Damer, heter det, sier onkel Peder. - Men svaret er ja. Da blir man dum. I alle fall jeg. Huff. 


Nå står de utenfor butikken til Alma, og det klinger i døren når den åpnes. 
Alma står bak disken i det brune forkleet og hun ser forskrekket på Elfi.
- Nei, men hei, Elfi. Så synd du måtte gå så fort i går!
Elfi nikker. - Jeg har med meg onkel Peder i dag. 
 Onkel Peder går mot disken og rekker fram hånden. - Peder Vang. Gleder meg. 
-  Alma Henriksen, smiler Alma. 
-  Har du store, runde batterier til lommelykt? spør onkel Peder.
-  Skal bli, sier Alma. 
-  Så … går butikken bra? spør onkel Peder.
-  Ja, jeg klarer meg, da, svarer Alma og legger batteriene på disken.  
I det samme kommer Elfi på at Kasper skulle få tilbake den flotte sprettballen i gull i dag. Hun har glemt den, den ligger hjemme på gården. Hun biter seg i leppen og tenker at hun må jo holde det hun lover. Hun går bort til det store vinduet og kikker bort mot huset til Kasper. Det er mørkt i alle vinduer. Kanskje han ikke er hjemme? Hun kan legge sprettballen igjen hos Alma senere i dag...


Onkel Peder og Alma ler og snakker muntert sammen. Når Elfi stiller seg ved siden av onkel Peder igjen, rusker han henne i håret. - ... Og så savnet jeg veslejenta mi sånn, forstår du.
- Ja, det skjønner jeg, smiler Alma.
- Så hun flytter nok hjem til  meg igjen snart.
Elfi ser på ham og smiler. Så ser hun på Alma. 
- Han hadde en dame, men så dro hun sin vei, forklarer hun. 
- Eh ... akkurat, sier Alma nølende.
Onkel Peder kremter. - Vel. Ja … Men du, jeg tror jeg tar en pakke batterier til. Greit å ha. Jeg har alltid en lommelykt liggende i hanskerommet. 
- Skal bli, sier Alma kvikt og legger nye batterier på disken. Elfi ser på Alma. Hun er rød i kinnene og ser veldig glad ut når hun ser på onkel Peder.  
Men det er jo ikke noe rart. Alle blir vel glade av onkel Peder...


De går hjemover. Elfi speider hele tiden mot Kaspers hus mens hun holder onkel Peders trygge hånd. Hun spør om onkel Peder vil se Storsteinen. Innerst inne håper hun at Kasper er der. 
Men når de har kommet opp, er det ikke et menneske å se. 
Onkel Peder setter seg på Storsteinen. Elfi hopper opp og setter seg ved siden av ham.
- Her leker Kasper og jeg sammen, forklarer Elfi. - Og der, onkel Peder, der har skjæra bygget reir!
Onkel Peder stirrer dit Elfi peker. Og slik blir de sittende å prate, de to, Elfi og onkel Peder, ute i naturen, slik som før. 


Etter middagen sier Elfi til onkel Peder at hun må levere noe nede hos Alma, en sprettball hun har lånt av Kasper.
- Ikke si hva jeg skal, hvisker hun. Onkel Peder rister på hodet og blunker. 

Hun henter sprettballen fra værelset sitt og løper nedover alleen.
Nede på hovedveien, ser hun seg fra venstre til høyre, slik onkel Peder har lært henne. Så springer hun over veien og stanser foran butikken til Alma. Hun stirrer mot Kaspers hus. Hva er det der? En stor bil står parkert utenfor. En dame med hatt sitter i forsetet og i baksetet sitter Kasper. Kanskje han har vært og besøkt noen? Elfi stirrer og begynner å gå langsomt mot bilen. Så kommer det en dame til, som setter seg i passasjersetet. Damen bak rattet starter motoren.
- Kasper! roper Elfi og vinker. - Kasper, jeg har sprettballen din!
- Elfi! Han banker i bilruten.
Bilen setter seg i bevegelse, og Elfi løper etter. Hun er like bak bilen nå. Hvorfor stanser ikke damen bilen? Kasper snur seg og ser fortvilet på henne fra vinduet i baksetet. 
- Kasper, gråter Elfi. - Kasper, hvor skal du?





Kapittel 4


Elfi blir stående og se etter den fremmede bilen. Hun forstår ingenting. Kasper så veldig trist ut. Hun ser mot huset der Kasper bor, det lyser i vinduene. Hun vet ikke om hun tør, men hun trykker likevel på den slitte ringeklokken. Så går hun flere meter bakover. Hun husker jo hvor skremmende faren til Kasper virket sist.
Døren går opp og mannen i helsetrøye åpenbarer seg. - Ja?
- Hvor ... hvor skulle Kasper? spør Elfi lavt.                                                                       
- Men i all verden, har du noe med det da? buldrer mannen innbitt og smeller døren igjen med et brak. 
Elfi ser på den lukkede døren. I hånden holder hun sprettballen som hun skulle levere til Kasper i dag. Den som skinner som reneste gull. Den som er den fineste han har. 


Hun går langsomt mot butikken. Gjennom vinduet ser hun Alma som legger  varer i hyllene. 
- Heisann, Elfi, smiler hun over skulderen når Elfi kommer inn. – Er det noe galt? Du ser så molefonken ut?
Elfi går mot disken. - Vet du hvor Kasper skulle? Han dro i en bil ... 
- Hvilken bil? sier Alma og kommer mot disken.  
- En grå bil med to damer.
- Hva? 
Alma går rundt disken og bort til vinduet. - De har kjørt for lengst, sier Elfi. 
- Men Alma, han så trist ut. Jeg løp etter bilen, men de stoppet ikke. Og pappaen hans er bare sint. Han smeller igjen døren foran nesa mi!  
Alma ser alvorlig på henne. - Jeg ringer faren, sier hun.                                    
Elfi går etter henne og setter seg på stolen ved kjøkkenbordet. 
Alma slår nummeret og må vente ganske lenge. - Hallo, det er Alma! Jeg har ei lita jente her som ville snakke med Kasper, men hører at han har reist. Skulle han på besøk noe sted? ….Hva ... Barnehjem?... Hvorfor det? ... Får det bedre der, sier du? Vet du, det kan jeg aldri tenke meg ... nei, jeg mener ikke å blande meg inn, men jeg bryr meg jo om Kasper ... nei vel ... ok ... farvel.


Alma legger langsomt på røret og ser tankefullt ut i rommet. 
- Han er sendt på barnehjem, Elfi, sier hun trist.  - Det er et sted for barn som ikke har foreldre. 
- Men han har jo en pappa, sier Elfi og forstår ingenting.  
- Faren hans mente han får det bedre der.   
Alma legger plutselig hendene for ansiktet. Elfi reiser seg og går bort til henne. 
-  Den guttungen skal ikke være på noe barnehjem, sier Alma og stemmen brister. - Stakkars Kasper. Han trenger et hjem, noen som er glad i seg. Han kan bo hos meg! 
Så går hun resolutt ut i butikken og henger av seg forkleet. - Barnehjem! Aldri hørt på makan!!
Elfi står midt på gulvet og knuger sprettballen i hånden. Alma finner kåpen sin. 
- Hvor skal du? Spør Elfi.  
- Til bussen. Jeg drar til dette barnehjemmet og snakker med dem. Stakkars Kasper, dette ante han nok ingenting om. Tenk hvordan han har det nå. 
- Ring til onkel Peder, sier Elfi. - Han har ny bil. En Opel Kadett.  
- Tror du han kan kjøre meg, mener du?
Elfi nikker. 
Alma går inn til seg selv igjen og griper telefonrøret på ny. Elfi hører den lange  dure-lyden hver gang Alma snurrer på tallskiven. Når hun endelig får onkel Peder i tale, forklarer Alma situasjonen mens hun tvinner en hårlokk. 
- Det var utrolig snilt av deg, sier Alma om litt. - Da venter Elfi og jeg på deg her. 


Alma og Elfi står utenfor butikken når den hvite Opelen kommer kjørende. Onkel Peder åpner døren fra innsiden og ber dem hoppe inn. 


Elfi setter seg i baksetet og hele tiden holder hun på sprettballen til Kasper. 
- Jeg er så takknemlig for at du kjører oss, sier Alma når de ute på hovedveien. 
- Men det er virkelig om å gjøre å få Kasper ut fra det hjemmet fortest mulig. Han har ingenting der å gjøre. 
Alma snakker og snakker mens hun ser ut av vinduet. Av og til brister stemmen hennes. Hun er på gråten når hun sier at hun burde ha visst at han hadde det så vanskelig. - Men Kasper er alltid fornøyd, han, fortsetter Alma. - Aldri har jeg sett den gutten sur. Han er innom butikken min hver eneste dag. 
- Så du vil ta ham hjem til deg? sier onkel Peder og setter bilen i et annet gir. Nå går det enda fortere på veien.
- Ja, det vil jeg.   
- For et godt menneske du er, sier onkel Peder alvorlig og ser fort på henne.
Alma ser på ham. - Nei, det er så enkelt at jeg er glad i lille Kasper. 


Omsider er de framme. Alma peker på et gult hus i tre etasjer med et høyt gjerde rundt. Faren til Kasper hadde fortalt hvor barnehjemmet lå på telefonen. Elfi strekker hals. Noen barn leker ute i hagen, og på innsiden av gjerdet står ei lita  jente med rødt hår og holder i sprinklene mens hun stirrer ut på veien. Det vesle barnet følger bilen deres med øynene helt til de har parkert litt lenger bort.  


Så ser Elfi plutselig Kasper. Han sitter på trappen foran huset med hendene foldet i fanget. - Åh, der er Kasper! roper Elfi. Alma snur seg og tar kåpen sin som hun har lagt i baksetet. Så går de ut av bilen, alle tre.
Elfi løper bort til gjerdet. - Kasper! roper hun. - Kasper!                                      
Kasper reiser seg fort og stirrer vantro på henne.  
Alma tar i porten, men den er låst. - Hallo? roper hun inn mot den store hagen. 
- Er det noen som kan låse opp her?
En kvinne i femtiårene kommer mot dem. Hun ser vennlig ut.
- Hvem er dere? 
- Vi er Kaspers venner, sier Alma. - Jeg heter Alma Henriksen og er naboen hans. Er De bestyreren?
Kvinnen nikker. - Jeg er nødt til å snakke med Dem, det er viktig, sier Alma.  
Nå har Kasper kommet bort til porten. Elfi vifter med sprettballen opp i luften, og Kasper må le.  
- Vel, dere får komme inn. Det er forsåvidt imot reglementet, Kasper har jo nettopp kommet, men det får gå. 


Innenfor porten bøyer Alma seg ned og gir Kasper en klem. Elfi ser at hun hvisker noe til ham. Så stryker hun ham over håret og følger etter bestyrerinnen. 


Onkel Peder og Elfi blir stående ute i hagen sammen med Kasper. De andre barna stirrer på dem. Den vesle jenta som sto langs gjerdet kommer også gående. Hun holder en slitt, liten bamse i hånden og blir stående noen meter fra dem. 
Elfi gir Kasper sprettballen. - Takk for lånet, sier hun. Kasper tar imot den. 
- Dette er onkel Peder, sier Elfi. - Han jeg bodde sammen med i Oslo. 
Kasper ser på ham og rekker fram en liten hånd mens han bukker. Onkel Peder klemmer hånden hans og presenterer seg.   
- Kasper, hvorfor kom du hit? spør Elfi. 
- Jeg vet ikke, sier Kasper. Så trekker han fort etter pusten og hikster lavt. 
- Jeg vil hjem, hvisker han. - Jeg vil leke med deg på Storsteinen. 
Elfi nikker og svelger hardt. 
- Du skal se du ikke blir her lenge, sier onkel Peder. - Alma vil hjelpe deg. Kasper nikker og ser ned. Han kjemper for å holde tårene tilbake. - Kom, så setter vi oss på benken, mens vi venter på Alma, sier onkel Peder oppmuntrende. De går mot den hvitmalte benken som står midt under et digert epletre. Langsomt kommer den vesle rødhårede jenta også mot dem. Hun er et par år gammel og stirrer storøyd på dem. Hun rister på hodet når Elfi spør om hun også vil sitte. 


Omsider kommer Alma ut sammen med bestyrerinnen. De prater intenst. Alma virker oppbrakt. 


De reiser seg fra benken når Alma kommer mot dem.  - Ja, ja, da får vi dra, da, sier hun. 
- Skal ikke Kasper være med? spør Elfi. 
Alma bøyer seg igjen ned og hvisker noe til Kasper. Han nikker. 
- Nei, ikke i dag, sier Alma.  
Så snur hun seg mot bestyrerinnen. - Vel, vi snakkes. Farvel.


Bestyrerinnen låser opp porten og Kasper tar hånden til Elfi. I den legger han den fine sprettballen som hun hadde lånt av ham - Du kan få den, sier han. 
- Tusen takk, sier Elfi. - Men snart skal vi leke sammen igjen på Storsteinen.  
Kasper nikker nølende. 
De ser på ham, alle tre. Kasper står foran dem i en skitten, brun bukse og en genser som er altfor stor. - Ha det da, gutten min, smiler Alma og stryker ham over kinnet.
Med ett står den lille rødhårede jenta foran Alma. Hun trekker i kåpekanten hennes med de små fingrene. Alma smiler til henne. Den vesle jenta slipper ikke taket. Alma forsøker forsiktig å løsne grepet hennes, men jenta holder fast. 
- Mamma, sier hun og ser på Alma. 
- Mamma?





Kapittel 5


Det var stille i bilen hjem fra barnehjemmet. Elfi klemte på sprettballen hun hadde fått av Kasper mens hun kikket ut av vinduet. Hun tenkte på bestefar, på at han også skulle vært med. Han savnet nok både henne og onkel Peder nå. Å være på gården alene med tante Maja og onkel Knut måtte være veldig trist.


Hun ser ansiktet til Kasper for seg. Hvordan han hadde lyst opp da han så henne. Og av og til ser hun på Alma, der hun sitter og ser rett framfor seg.
- Alma? sier Elfi høyt.
Alma snur seg. - Ja?                                                                                         
- Når tror du at vi kan hente Kasper?               
Alma sukker. - Jeg vet ikke. Men jeg håper det ikke blir lenge til.                            
Elfi ser at hun tørker kinnet sitt.
- Og så den vesle rødhårede jenta, da, sukker Alma. - Den vesle jenta som løp langs gjerdet og ville følge oss da vi dro...                                                                 


Onkel Peder slipper av Alma utenfor butikken. Han går selv ut for å si farvel med henne. Elfi blir sittende i baksetet. 
- Tusen takk, Peder, sier Alma og holder kåpen sin over armen. - Det var så snilt av deg. Jeg vet bare ikke hvordan dette går ... jeg vet ikke om jeg får Kasper ut. 
Så brister hun ut i gråt. Elfi presser ansiktet mot ruten og stirrer på henne. 
Alma lener seg inn til onkel Peder mens hun hikster. Onkel Peder legger armene om Almas rygg og stryker forsiktig opp og ned. - Så, så, sier han. - Så, så, det ordner seg nok. 


Når onkel Peder setter seg bak rattet igjen, sukker han høyt. - Som det skjærer meg i hjertet å se Alma gråte ... jaja, Elfi, vi får komme oss hjem til gården.   
- Tror du Kasper kommer hjem til henne? spør Elfi.
- Ja, sier onkel Peder og svinger bilen ut på veien. - Ja, gjentar han. - Det tror jeg. Man må være optimistisk.   


Bestefar står på tunet og ser etter dem når bilen kjører opp på tunet. Elfi hopper ut av bilen og løper bort til ham. Han løfter henne opp og klemmer henne. 
- Hvor har dere vært? spør han.
- Vi var på barnehjemmet. Alma vil ha Kasper hjem. Og der var en pike som sa mamma til Alma, og Alma gråt, men onkel Peder tror at...
- Hva? Her har dere visst litt av hvert å fortelle om. Kom inn, så får jeg høre om alt sammen. Onkel Knut og tante Maja er på et besøk i nabobygda. 


Bestefar har dekket et koselig bord, og de setter seg ned, alle tre. Bestefar henter kaffekjelen og skjenker kaffe til onkel Peder og seg selv. Så heller han kaffe fra koppen sin ned på skålen, slik han pleier. Onkel Peder forteller hva som har skjedd, og bestefar lytter vantro mens han slurper kaffen fra skålen.
- Nei og nei, sier han bedrøvet etterhvert som onkel Peder forteller.
- Nei og nei ... 


Når onkel Peder er ferdig med å fortelle, blir de sittende i taushet, alle tre. Elfi kikker på maten på bordet, men føler seg ikke sulten. Hun tenker bare på Kasper. Omsider bryter onkel Peder stillheten.
- Jeg blir her noen dager, sier han. - Jeg blir her noen dager og støtter Alma. Hun skal visst i et nytt møte på barnehjemmet snart.


Dagene på gården rusler avsted. Onkel Peder hadde sagt at han ble noen dager, men ukene går, og han er fortsatt hos dem. Om kveldene, når Elfi og bestefar er i fjøset, ser de at Alma og onkel Peder går turer opp til Storsteinen. Alma har armen sin i onkel Peders. Eller så har onkel Peder armen om Alma. 


Nå titter bestefar og Elfi på dem fra det lille vinduet i fjøset. 
- Dette er godt for Peder, sier bestefar ettertenksomt. - Det er godt for ham å treffe en så god dame som Alma...
Elfi ser storøyd på dem, der de langsomt vandrer opp lia. Tenk nå er det onkel Peder og Alma som pleier å være på Storsteinen ...                                                                             
- Og så er sikkert Alma glad for at onkel Peder er her fortsatt, sier Elfi. - Han som er så snill.                                                                                                                      
- Nemlig, sier bestefar. - Peder har alltid vært snill.                                                 
- Hvorfor er onkel Knut slem, og onkel Peder snill, da? spør Elfi. Bestefar rister på hodet.  - Jeg tror Knut er ulykkelig. Det er som oftest en grunn til at noen er vanskelige, Elfi. Men en ting er sikkert, han trives ikke som bonde.                                                                                                                                 


Alma er på flere møter med barnehjemmet, og onkel Peder er ofte nede hos henne. Noen ganger kommer Alma opp til gården og drikker kaffe med dem.  Da sender hun varme, gode blikk til onkel Peder, og hun gjentar ofte at hun ikke hadde klart denne kampen om å få Kasper ut fra barnehjemmet om det ikke var for ham.
- Åh, kjære Peder, du gir meg sånn håp, du gir meg sånn tro, hørte Elfi henne en gang si.  
- Onkel Peder, er du og Alma kjærester? spør Elfi en ettermiddag når hun og bestefar og onkelen er på vei opp til Storsteinen. Elfi hadde spurt om de kunne ta en tur dit. Nå bøyer hun seg og plukker noen blåbær som hun gir til både bestefar og onkelen. Onkel Peder rusker henne i håret.
- Ja, Alma er blitt kjæresten min.
Bestefar ser på ham og humrer. - Det er godt for Alma å treffe en mann som deg, Peder. 
Takk, far, sier onkel Peder. - Har du tenkt noe mer på å overta gården, da? spør bestefar når de har kommet på toppen av lia. Nå ligger Storsteinen rett foran dem. - Vel, far, jeg har ikke tenkt på det før nå, sier Peder.  
- Skal vi sette oss på Storsteinen? spør Elfi. De andre nikker og de spaserer mot steinen.   
- Jeg tenker jo på det nå, far, nå når jeg har møtt Alma... 
Elfi setter seg først ned på steinen. Herfra ser hun hele bygda. Nå mangler bare Kasper...


Bestefar og onkel Peder setter seg også ned på steinen. - Det ville være en god ide, sier bestefar. - Din bror Knut har aldri vært noen bonde, vet du. Han er mer en bygutt. 
- Og så blir onkel Knut slem av å være bonde, også, forklarer Elfi. Onkel Peder ler litt og rusker henne i håret.
- Ja, men, det er sant, onkel Peder. Han er veldig, veldig slem.
- Det høres nesten ut som om jeg er nødt til å ta over gården nå, sier onkel Peder med et lite smil. 
- Du vet, Peder, sier bestefar og ser på den eldste sønnen sin. - Du vil ha godt av et ordentlig hjem. Jeg har vært bekymret for deg der inne i storbyen, skal du vite. Du ble jo bare mer og mer rastløs. Du har en drøm om å livnære deg som musiker, men her på gården får du stabilitet og faste rammer. Og musikken kan du alltids drive med her også.   
- Ja, bestefar spilte munnspill for meg i fjøset, skyter Elfi inn. - Du kan spille gitar i fjøset, onkel Peder!
Onkel Peder smiler til Elfi. Så ser han ut i luften. - Takk for omtanken, begge to. Men ja, jeg tror tiden er inne til å overta gården nå. 
Elfi ser på ham. - Skal jeg og bestefar bo sammen med deg da?
Han nikker. - Ja, selvsagt skal dere det. Du og bestefar. Og så ... om jeg er heldig ... så blir vi enda flere ...
Elfi og bestefar ser på ham.
- Mener du Alma? hvisker Elfi.
Onkel Peder nikker.
- Ja. Alma og Kasper. Alma ønsker jo å bli hans fostermor.  
Elfi og bestefar ser på onkel Peder. Han stirrer utover bygda. – Jeg har møtt min store kjærlighet og jeg kommer til å fri til henne.    


Bestefar klapper ham på skulderen. - Jeg er så glad for å høre dette, gutten min. Det gjør godt å se deg så glad og harmonisk.
- Takk, far, sier onkel Peder. 
- Å, se, onkel Peder! roper Elfi. En skjære er på vei til det store treet med en stor kvist til redet sitt!
- Ja, har du sett! sier onkel Peder og følger skjæra med blikket. 
- Visste du at alle skjærer har kjærester? spør Elfi og ser på bestefar. - Nei? Har de det da? 
- Ja, det har onkel Peder forklart meg. Hvis du ser en skjære, bestefar, så ser du snart en til, for kjæresten er aldri langt unna! ”Ser du en, ser du to”, pleier onkel Peder å si. 
Bestefar ler. - Jaså, så det har han lært deg. Ja, han er en romantiker, denne onkelen din.
- Jeg har lært det bort til Kasper og, sier Elfi. – For Kasper visste det ikke. Og så lærte han meg noe tilbake. 
- Hva lærte Kasper deg, da? spør onkel Peder og smiler.
- At om du står på Storsteinen, så kan du rope til noen som er langt borte. Selvom de er i Afrika kan de høre deg! 


Bestefar og onkelen ser på henne. Ingen av de sier noe på en lang stund. - Jaså, du ..., sier bestefar omsider. 
- Og vet du hva, onkel Peder? 
- Nei?
- Alma har en figur med to skjærer i vinduet sitt. Et kjærestepar! 
Onkel Peder ser på henne, og ikke skjønner Elfi hvorfor, men onkelen får tårer i øynene. 


Noen dager senere, banker det ivrig på døren og bestefar reiser seg for å åpne. 
- Han kommer hjem! Han kommer hjem til meg!!
Elfi og onkel Peder stirrer mot entreen og den lykkelige stemmen, og like etter står Alma strålende midt på kjøkkengulvet. Den blå kåpen er åpen og beltet har falt ut av beltespennen. 
- Kasper kommer hjem til meg! roper hun og slår ut med armene. Alma er så glad at hun gråter.                                                                                    
- Åh, Alma! roper onkel Peder og reiser seg. Alma kaster seg om halsen hans.  Hun gråter av glede og onkel Peder stryker henne over ryggen.
- Hva var det jeg sa, Alma, sier han. - Det kom til å ordne seg.
Alma ser takknemlig på ham. - Det er fattet kommunalt vedtak nå om at jeg skal være fostermor inntil Kaspers far kommer seg ovenpå. 
Onkel Peder legger hendene om ansiktet hennes. - Kaspers far er enig i vedtaket, hvisker Alma og snufser. - Å, Peder, jeg skal gi Kasper et godt hjem...  


Elfi reiser seg og går bort til dem. - Alma, kan jeg få ringe til Kasper?
Alma bøyer seg ned mot henne og stryker henne over kinnet. - Barna på barnehjemmet får ikke lov til å ta imot telefoner så sent, dessverre.                                      
- Ok, smiler Elfi. Hun tenker at det gjør ikke noe, for hun har en annen utvei. 
Hun løper ut i gangen og tar på seg en jakke og den hvite hatten som mor heklet til henne. Så springer hun ut og opp lia, og når hun er på toppen er hun rent andpusten. Men hun løper det forteste hun kan bort til Storsteinen.
”Herfra kan de høre en helt til Afrika!” hadde Kasper sagt.


Så klatrer hun opp på steinen. Hun er så glad at kroppen skjelver. Elfi trekker pusten. 
- Kasper! roper hun.                                                                                               
- Kaspeeeeer! Nå kommer du hjem til Alma! Nå skal vi leke sammen på Storsteinen igjen!  
Så hopper hun ned fra Storsteinen og snurrer glad rundt og rundt.





Kapittel 6
 

Det regner tett når den hvite Opelen til onkel Peder farer avgårde bortover veien. Vindusviskerne slår fort og heftig mot bilruten og Elfi stirrer ut på veien og husene de passerer. Alma sitter på passasjersiden og ser ut av vinduet.. Stemningen i bilen er nesten andektig. I dag er en viktig dag. De skal hente Kasper fra barnehjemmet.  


Onkel Peder putter en kassett inn i kassettspilleren og snart lyder en fin sang ut i bilkupeen. Den sangen har onkel Peder ofte spilt for Elfi, og snart kan hun den utenat, hun også. Nå stemmer onkel Peder i.   


“Little darling
It's been a long cold lonely winter
Little darling
It feels like years since it's been here

Here comes the sun, do do do do
Here comes the sun, and I say
It's all right”


Og snart synger både Alma og Elfi noen strofer sammen med onkel Peder.  


Det siste stykket til barnehjemmet kjører de i taushet. Elfi gleder seg så utrolig mye til å se Kasper igjen, og det er så fint at han kommer hjem til Alma. Han skal få eget rom i andre etasje i butikken, og Alma har vist Elfi rommet han skal få. Hun har sydd nye gardiner til ham og også satt den fine figuren med de to skjærene i vinduet. 


Det er bestemt at onkel Peder skal drive gården nå, og onkel Knut og tante Maja har takket ja til å overta leiligheten i Oslo. Elfi lurer på hvordan alt blir nå ... men hun gleder seg til å bo sammen med onkel Peder og bestefar, og å leke med Kasper igjen på Storsteinen.  


Hun retter på strikken under haken. Elfi har på seg den hvite heklede hatten som moren ga henne før hun døde, og i dag skal hun være fin, så hun har blå og hvit kåpe på, også, under regnfrakken. 


Nå nærmer de seg barnehjemmet. Elfi strekker hals. - Der er han! roper hun. 
- Der er Kasper! 
Kasper står iført regntøy rett innenfor porten og han holder en brun koffert. Han lyser opp når han ser bilen.  
- Der har vi Kasper, ja, sier onkel Peder og stanser bilen. - Der har vi en reiseklar Kasper. 
Onkel Peder setter på håndbrekket og Alma åpner døren. Elfi smetter ut og roper navnet til Kasper med det samme. Hun løper mot porten og legger merke til den lille rødhårede jenta som de så sist. Også i dag står hun langs gjerdet med fingrene flettet inn i sprinklene. 


Bestyreren åpner porten, og Alma omfavner Kasper.
-  La meg ta kofferten din, sier hun.
- Neida, smiler Kasper og heiser den litt opp. -  Jeg klarer det selv.                                                                                                                                    
Så går han fort ut gjennom porten og ut på veien der Elfi står. Han stiller seg tett inntil henne.
- Har du sagt ordentlig farvel, nå da, Kasper? roper Alma etter ham. Kasper nikker. 
- Ha det godt, da, Kasper, roper  bestyreren og ser etter ham. 
- Ha det, sier Kasper lavt.     


Onkel Peder åpner bagasjerommet og lemper inn kofferten. - Bare hopp inn, unger, sier han muntert. Elfi og Kasper setter seg i baksetet, og onkel Peder tar plass i førersetet. 
Elfi ser på Kasper. Kasper ser på henne. Så smiler de... 


Plutselig hører de Almas høye stemme og de snur seg, alle tre.
- Men kjære lille venn, da, du må slippe meg, skjønner du!                                          
Den vesle jenta med det røde håret tviholder igjen på Alma, akkurat slik hun gjorde sist. - Mamma!!    
- Åh, men jeg er jo ikke mam ... å, hører du, jeg må dra nå. Forstår du, lille venn?                                                       
Den lille jenta begynner å gråte og Alma bøyer seg ned for å godsnakke med henne.  
- Liselotte gråter nesten hele tiden, sier Kasper og stirrer ut gjennom bakvinduet. - Heter hun det? spør Elfi. - Ja. Det er bare når hun står ved gjerdet at hun ikke gråter.                                                                                                                
Kasper stryker litt dugg vekk fra vindusruten for å se bedre. - Stakkars Liselotte, sier han lavt.  
Alma blir stående innenfor porten i noe som virker som en evighet, og til slutt går onkel Peder ut av bilen. - Vent litt, unger, jeg skal bare høre om Alma kommer snart, jeg. 


De ser onkel Peder gå innenfor porten og nå ser de at Alma tørker kinnet sitt.            
- Gråter Alma? spør Elfi overrasket.
- Jeg vet ikke, hun har ikke paraply, kanskje det er regnet? sier Kasper.                                                                                  Nå er det Elfi som tørker ruten fri for dugg. Hun lener seg mot vinduet og myser.                                                                                                                                
- Se, hun løfter opp Liselotte, sier Kasper. Elfi ser på Alma som holder den lille jenta tett inntil seg. Hun rugger jenta fram og tilbake til hun slutter å gråte.  


- Skal vi gå ut? spør Elfi. Kasper ser på henne.
- Gå ut, du. Jeg blir her og venter på deg. 
Elfi går ut av bilen. Hun blir stående i regnet utenfor porten å se på Alma og de andre, som fortsatt står innenfor. Alma ser alvorlig på bestyreren.
- Er det noe jeg ikke er, så er det laget av stein ... la meg få ta henne med hjem,  la meg ta vare på henne. 
Onkel Peder stirrer vantro på Alma. - Åh, Peder, se på henne. Hun trenger et hjem..., sier Alma beveget.
Onkel Peder vet visst ikke hva han skal si, men han legger armen om Alma. 
- Kjære deg, sier bestyrerinnen. - Det har jo gått i orden at du tar vare på Kasper. Mener du å ta hånd om Liselotte, også? Det er jo en saksgang i dette. Ikke er du gift, heller.                                                                                                                   
- Dette er min forlovede, sier Alma lynraskt og nikker mot Peder. - En snill og barnekjær mann.                                                                                                       
Peder ser forbauset fra Alma til bestyreren og rekker nølende fram hånden. 
- Peder Vang, sier han mens bestyreren rister hånden hans. 
Den lille jenta har lagt hodet på skulderen til Alma nå. - Vær så snill, sier Alma. - Se på henne... 
Bestyreren ser på Alma og vesle Liselotte og er tydelig rørt.
- Vel, for å være ærlig, er det meget uvanlig at hun er så tillitsfull. Men likevel...du må søke om å adoptere på vanlig måte. Det er formell saksgang i dette, som du vet.                          
- Jeg kan være fostermor, sier Alma. - Slik jeg skal være for Kasper. Han har jo en far, men jeg vil hjelpe ham til hans egen far kommer seg ovenpå.               
Bestyreren ser inngående på henne.
- Hør, smiler Alma mens den vesle jenta tvinner håret hennes med små fingre.
- La meg få ta henne hjem på avlastning noen dager. Så tar vi søknader og slike ting deretter.                                                                          
Bestyreren ser på Alma og barnet hun holder inntil seg. Og Alma fortsetter å snakke og overtale, snakke og overtale...                                                                                                                              


Slik gikk det til at det ikke var fire, men fem personer i bilen hjemover.         
Liselotte satt ved siden av Kasper og stirret hele tiden oppspilt på Alma. 
- Mamma, gjentok hun lykkelig flere ganger og ville helst sitte i fanget. 


- Det får en si, sier onkel Peder og drar hånden gjennom det våte håret. - Her drar man på tur, og kommer hjem med en hel familie. 
De andre ler. Så snur Alma seg og smiler. - Sitter dere bra bak der?                                         
- Jaa, sier Kasper og Elfi i kor.
- Mamma! sier vesle Liselotte. Alma ser rørt på den lille jenta. - Kjære lille venn, det er så godt at du følger med oss hjem. 
- Oss, sier Peder. - Du sa oss, Alma...
- Ja, jeg sa oss, Peder ...  
- Vil du gifte deg med meg, Alma? Vil du bli min kone og bo på gården med meg, far, Elfi og Kasper?
Elfi ser fort på Kasper, som stirrer like sjokkert tilbake på Elfi.  
Hva var det onkel Peder nettopp hadde sagt?                                
- Ja! ler Alma. - Det er klart jeg vil!
Onkel Peder ser ømt på henne. Alma klemmer den høyre hånden hans og fletter fingre. 
- Jeg hadde tenkt å gå ned på kne, Alma... og du skal få en ordentlig ring av meg, sier onkel Peder mens han styrer med venstre hånd. - Men når jeg ser hva slags tempo du selv kjører, så hiver jeg med med og lar bare ting skje....
- Det rimte, onkel Peder! ler Elfi. 
Onkel Peder og Alma ler også.
Så kjører de i taushet en stund og Elfi legger hånden sin i Kaspers. Den er veldig kald, så kanskje han blir varmere nå.  
- Onkel Peder, kan du sette på den sangen på kassetten? spør Elfi etter en stund. 
Onkel Peder finner fram kassetten og trykker på ”play”. Like etter kommer sangen som Elfi liker så godt, og når refrenget kommer, synger onkel Peder og Elfi høyt med.




Little darling
The smiles returning to the faces
Little darling
It seems like years since it's been here

Here comes the sun, do do do do
Here comes the sun, and I say
It's all right


Sun, sun, sun, here it comes

Sun, sun, sun, here it comes