I forbindelse med Lisas 80-årsdag 13. april 1913 skrev ukebladet Hjemmet i nr. 18:
«Lisa Kristoffersens er sikkert en av de mest berømte kvinner i Norge. Hun har gjort seg kjent over hele landet ved sin begeistrede kamp for dyrenes beskyttelse, og derfor bærer også en forening hennes navn, likesom hun har flere medaljer som belønning for sin virksomhet. Og hun fortjener det, for ingen har gjort så mye i den retning her i landet som Lisa Kristoffersen.
Hun er fanatisk i sin kamp. Hun skyr intet offer, intet middel, når hun kan komme dyreplagere til livs. Hun gråter sine modige tårer når hun ser en hest blir mishandlet, hun tar små hunder som fryser hjem til seg og pleier dem, hun organiserer arbeidet for dyrenes beskyttelse, hun er på ferde fra morgen til kveld, alltid opptatt med denne ene tanke, som behersker hennes sjel – å gjøre godt for de umælende skapninger, ta seg av dem – og samtidig ta seg av de som plager dem – men på en annen måte.
Og nå er hun 80 år. Forleden var det en fest i anledning hennes høye fødselsdag, og en rekke formående kvinner og menn har satt seg i spissen for å skaffe henne borgerdådsmedaljen. Ingen kvinne i vårt land har gjort seg bedre fortjent til denne store utmerkelsen enn Lisa Kristoffersen. Hun kjemper for en ide her i livet - en stor human ide og følger dikterens ord:
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så de gjelder, da er livet ikke svært, døden ikke heller.
Den som kjenner Lisa Kristoffersen, er neppe heller i tvil om at hun gjerne dør for sin ide, for det kall hun har valgt seg selv. Og dersom nå bare Lisa var en rik dame. Men det er hun ikke. Hun er fattig som den fattigste iblant oss. Vi vet det har hendt at hun så å si har tatt brødet ut av sin egen munn og gitt det til et sultent dyr. Slik er hun, og derfor er hun også høyt aktet, tross sin beskjedne sosiale stilling.»
Social-Demokraten 11. april 1913:
«Hennes vennskap med dyrene og følelsen av å være deres spesielle beskytter fører henne ofte i konflikt med menneskene. Men alle setter dog pris på Lisas gode hjertelag, om hun enn kan være drøy i munnen overfor dem som etter hennes mening ikke behandler dyrene humant nok.»
Lisa Kristoffersen – 90 år
I anledning hennes 90-årsdag skrev Aftenposten 11. april 1923:
«Lisa Kristoffersen er et hjertemenneske hvis livsverk har satt dype merker i dyrebeskyttelsens historie i vårt land.»
Romsdalsposten 14. april 1923:
«En av vårt lands mest kjente og originale kvinneskikkelser, Lisa Kristoffersen, fylte i går 90 år. Hennes navn er uoppløselig knyttet til dyrebeskyttelsen, og få har på dette området utrettet like meget som gamle Lisa.»
Lisa Kristoffersens død
I forbindelse med Lisas død 27. januar 1924 skrev Dagbladet 29. januar 1924:
«Lisa var en kjempe like til de par siste år. … Kampen for kattene, hestene og de herreløse hundene var Lisas liv. … Skjønt hun alltid var fattig, hadde hun bestandig mat til «de kjære dyra» … Lisa Kristoffersen var en uredd og særpreget personlighet. I sin opptreden overfor dyreplagerne var hun ofte krass, men hun forstod å sette seg i respekt. …. På 90-årsdagen i fjor ble hun hedret både av dyrevernforeninger og publikum, som gjennom avisenes mange små notiser om Lisa hadde fått mye til overs for den gamle kjempe.»
Arbeiderbladet 29.januar:
«Lisa har ikke bare skaffet hjelp til de mange lidende dyr som hun selv har truffet og tatt seg av i årenes løp, hun har utrettet meget for dyrebeskyttelsessaken overhodet i vårt land. Gjaldt det for eksempel å samle inn penger til dyrebeskyttelsessaken, gikk Lisa alltid i teten. For sitt store oppofrende arbeid for dyrene, fikk Lisa på sine gamle dager flere medaljer som hun var meget glad i og stolt over, likesom en dyrebeskyttelsesforening som bærer hennes navn. Lisa Kristoffersen var kjent og avholdt av alle, og vil alltid være et lysende eksempel på en varmhjertet dyrevenn.»
Lisas bisettelse
Lisa ble bisatt i krematoriet på Vestre gravlund 2. februar 1924. Samme dag trykket Aftenposten diktet «Dyrenes avskjedstakk til Lisa Kristoffersen».
Du var vår beste venn på jord, derfor vi takker deg i kor: For all den kjærlighet du gav velsignet er du i din grav.
Fra barndomstid til sene høst du vernet oss med hjelp og trøst. Du tålte ingen vanrøkt – nei, du passet oss på allfarvei.
Må mange følge i ditt spor og verne oss med hånd og ord. Da vil de alle få, for visst, Den hylling som du fikk til sist.
T.L.
400 mennesker var til stede under bisettelsen.
Nationen 4. februar 1924:
«Kapellet var fylt til trengsel, og på båren kunne man se en mengde blomster.»
Christiania Nyheds- og Avertissementsblad 4. februar 1924:
«Dyrevernlaget «Lisa Kristoffersens Minde», hvis æresmedlem hun var, bekostet bisettelsen. Rundt katafalken var plantet palmer og laurbærtrær. Pastor Kornelius talte over Jesu ord: Salig er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Han skildret vakkert Lisa Kristoffersens arbeid for barmhjertighet og godhet mot dyrene, og hvordan hennes virke har gjort henne aktet og kjent av mange. … Og så ble det lagt følgende kranser på kisten: Fra dyrevernlaget «Lisa Kristoffersens Minde» ved disponent Johan Setsaa, fra Fet Dyrevern ved reallærer Johs. Smith, fra barneforeningen til Dyrenes Beskyttelse ved fru Thora Lund, fra Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse ved inspektøren, fru Ingeborg Due og fra Foreningen til Dyrenes Beskyttelse ved dr. Wichmann.»
Gravsteinen på Vestre gravlund – avduket på «Dyrenes søndag»
Minnesteinen på graven, med et relieff som ble laget av billedhugger Gustav Lærum, ble avduket søndag 20. september 1925.
Arbeiderbladet 21. september 1925:
«For en tid siden satte dyrevernlaget «Lisa Kristoffersens Minde» i gang en innsamling blant Lisa Kristoffersens mange venner for å få reist en bautasten på hennes grav i urnelunden ved krematoriet på Vestre gravlund i Oslo.
Dette arbeidet lyktes, og i går, på «Dyrenes søndag», kunne stenen avsløres ved en enkel høytidelighet som forløp meget smukt. Avsløringstalen ble holdt av den store dyrevenn og dyrekjenner i vår by, reallærer ved Vestheim skole, Johannes Smith, som med vakre ord tolket den gjerning Lisa Kristoffersen ofret all sin interesse og et utrettelig arbeid, som vil gjøre at hennes minne vil leve lenge, og hennes person og virke stå som eksempel for etterslekten.»
Johannes Smith sin tale, referert i Middagsavisen 21. september 1925:
«Da Lisa Kristoffersen la vandringsstaven ned, var hun kjent som en av de mest virksomme dyrebeskyttelsesvenner i vår by, og hennes navn hadde en klang som ingen annens, når det gjaldt dyrenes sak.
Denne sak var hennes tanke i 30-40 år. Hun reiste sin talerstol på gaten, i gårdsrom, på landeveien og i dyrenes bolig. Hennes skarpe øye fulgte alltid dyrenes ferd.
«Hennes opptreden var i en tid da folk i langt høyere grad enn nå betraktet dyrene som maskiner eller gjenstander som de fleste trodde de kunne behandle etter forgodtbefinnende.
Hun fikk så å si i stand en skole i dyrebeskyttelsesarbeidet, og drev denne tross nederlag, misforståelse og motgang. Hun var som en omsorgsfull mor for mange husdyr. De lidende dyr fikk vennlige ord og kjærtegn av henne, de hørte sin forsvarers røst – og plageånden vek som regel unna.
«Ha respekt og aktelse for dyrene» var hennes valgspråk. «De kan ikke si noe, stakkar», pleide hun å si. Hun fortjener derfor den ære som dyrevenner har vist hennes minne ved å reise et monument på hennes grav.
Hun gikk foran i den mest direkte aksjon, til beste for dyrene, og var den første inspektør for dyrebeskyttelsessaken i Oslo, ansatt i stillingen av seg selv, sitt eget varme hjertelag.
Frivillig rettferdighetsfølelse og medfølelse overfor dyrenes sak dikterte og bestemte hennes handlinger.»