GULLROSA
Av Anne-Gry Blikom
Illustrasjon av Ida Skjelbakken
Filip la mer ved i ovnen. Den sto helt bak i hjørnet i det store møtelokalet i Bedehuset.
Rommet var fylt av vakker, dempet pianomusikk. Det var Filips oppgave å passe ovnen og
holde rommet varmt, og den oppgaven hadde han hatt i flere måneder allerede, selv om
han bare var åtte år.
Foreldrene jobbet som misjonærer, og i den perioden de var utenlands, var det
storebroren Sigurd som tok hånd om både gården og Bedehuset. Og Filip hjalp til så godt
han kunne.
Om få dager skulle det være fest og jubileum på Bedehuset, og mye skulle gjøres for å få
alt klart. Filip gledet seg til fest. Storebroren var blitt så alvorlig i det siste, og Filip savnet
glede og moro.
Han la en kubbe til i ovnen, mens han hørte på den fine pianomusikken. Sigurd satt og
øvde, og om ikke lenge ville hele koret, der Sigurd var dirigent, være samlet. Filip var også
glad i å synge og ville så gjerne være med i koret, men han var for liten, hadde Sigurd
sagt.
Noen av kormedlemmene hadde allerede kommet, og gamle Konradsen, den pensjonerte
dyrlegen, satt i en stol og leste. Det var han som skulle holde jubileumstalen. Han var
predikant, og snakket alltid så fint om kjærlighet og Gud.
Filip gikk bort til vinduet og kikket mot gården og det røde fjøset. Der inne sto Gullrosa. De
to var bestevenner. Det hadde de vært siden Gullrosa var en liten kalv. Nå begynte hun å
bli voksen. Hun hadde nettopp kommet tilbake til fjøset, etter å ha vært ute på beite hele
sommeren sammen med de andre kyrne.
- Jeg kommer snart inn til deg igjen, Gullrosa, sa han lavt. - Jeg skal bare ned på kaia for å
ta imot Eva. Du kan få hilse på henne senere.
Eva skulle komme helt fra Bergen for å synge på jubileet. Hun hadde vært lærer på skolen
i bygda tidligere, og hadde flyttet til byen for å satse på musikken. Nå var hun kjent over
hele landet, så flink var hun. Sigurd hadde blitt så takknemlig da hun sa ja til å synge på
jubileet. Filip gledet seg sånn til å se henne igjen. Hun hadde vært hans klasseforstander
da han gikk i første klasse.
Filip gikk tilbake til ovnen, lukket ovnsdøren godt igjen, og satt litt for å høre på broren. Så
kikket han på den store klokken på veggen, og reiste seg for å gå. Det var bare en halv
time til båten fra Bergen kom.
Idet han skulle til å gå ut døren, snudde broren seg på pianokrakken og så på ham. - Ikke
ta med deg den kalven ut igjen, da, Filip, når Eva kommer. Det ser så dumt ut.
Men Filip hadde lært seg en ting. Og det var å late som om han ikke hørte. Hvis han skulle
få være mye sammen med Gullrosa, var det viktig at han ikke «hørte»…
Det hendte nemlig at han tok henne med ut. Da la han et tau rundt halsen hennes, og
leide henne ut på bøen. Gullrosa elsket å være ute, så hun ble ivrig med. De to hadde
knyttet et helt spesielt bånd.
Han gikk nedover mot kaia, og gledet seg til han skulle i fjøset i kveld før han la seg. Han
pleide å synge for henne. Det likte hun så godt. Og det var så trygt å kunne legge kinnet
inntil hennes kinn, og kjenne den gode varmen. Gullrosa var hans fortrolige. Barna på
skolen ville visst ikke være venn med ham, så på skolen var det ikke noe hyggelig å være.
Men å være sammen med Gullrosa, var den beste trøst som fantes.
Han tenkte på foreldrene. Det skulle bli godt når de kom tilbake. Spesielt savnet han den
varme stemmen og smilene til moren. Ja, han savnet faren også. Men de hadde en viktig
jobb å gjøre utenlands, og til jul var de hjemme igjen.
I mellomtiden skulle Sigurd og han passe på Bedehuset. Filip likte seg godt der. Det hvite,
koselige trehuset var velholdt og nymalt, og Filip elsket når det var møter med kor og sang
og musikk. Han kunne mange av sangene utenat. Og når han ble voksen, skulle han bli
predikant. Helst ville han bli som Konradsen. Det hendte de hadde predikanter langveisfra
boende på gården, og da vanket det alltid noe ekstra godt å spise.
Sist vinter hadde de hatt en predikant på besøk som sov med skinnlue om natten. Filip
hadde åpnet døren forsiktig og tittet på ham i smug, og jammen sov han ikke med føttene
oppe på puten også!
Men nå var det Eva som skulle bo hos dem på gjesterommet.
Han gikk fortere. Han gledet seg til å vise henne Gullrosa! Eva kom til å elske henne.
Hun kom til å bli imponert også, over alle triksene Gullrosa hadde lært av Filip.
Eva og Sigurd skulle synge duett på jubileet, og Filip hadde planlagt å spørre om ikke han
også kunne få være med i koret. Han var lei av at broren hele tiden sa han var for liten,
eller at han ikke forsto hva sangene handlet om. Sigurd sa man måtte ha innlevelse og tro.
Men tro, det hadde Filip alltid hatt. Når han ble voksen, skulle han ikke være så alvorlig
som Sigurd. Da skulle han være en som smilte og gjorde mennesker glade, og lot folk få
være med i kor hvis de ønsket.
Han ble glad bare ved tanken. Og hvis han snakket pent med Eva, kanskje lot hun ham få
lov å være med på noen av sangene.
Han hoppet nedover veien det siste stykket.
Nede på kaia satte han seg på en av kassene og ventet. Han kunne se båten nærme seg
der ute på fjorden.
- Hallo, Filip, har du ikke med deg bestevennen din, nå da?
Han så opp og stirret rett på to av guttene i klassen, som sto med hendene i lommene.
- Hei, sa han bare.
- Hva heter bestevennen din igjen?
- Mener du Gullrosa?
Guttene lo. - Gullrosa! Hvorfor heter hun det?
- Det var mamma som fant på navnet.
Moren hadde foreslått navnet Gullrosa.
- Mammadalt, lo guttene. - Tenk å ha en ku som bestevenn! Snakk om tulling!
Så tuslet de videre, men så seg over skulderen og gliste. - Lurer på hva han sier når
dyrebilen kommer, sa den ene høyt.
Filip så etter dem. Dyrebilen. Som kjørte til slakteriet. Aldri om Gullrosa skulle være med
den. Så sant han het Filip, skulle han sørge for at Gullrosa var på gården bestandig.
Guttene hadde ertet ham med det før også. De hadde kommet forbi gården en gang han
var ute på bøen med Gullrosa, og så hadde de ropt det samme. - Du gleder deg vel til
dyrebilen kommer, Filip?
Filip hadde lagt armen trøstende om Gullrosa. - Ikke hør på dem, Gullrosa, hvisket han inn
i øret hennes. - Du skal være sammen med meg, du. Bestandig. Ok?
Gullrosa hadde sett på ham med brune, dype øyne, som blinket i fine sjatteringer. Filip
syntes de lignet hverandre. Han selv hadde også brune øyne med litt ulik farge.
Der kom båten. Filip reiste seg og ble stående og se på alle som strømmet i land.
Han strakte hals. Der! Der kom Eva! Hun kom gående over landgangen i en lyseblå kjole
og hvit jakke. I hånden holdt hun en hvit bag. Å, så godt det var å se henne.
- Eva! Han løftet hånden og vinket.
Så løp han mot henne. Eva kom ham smilende i møte og la armene om ham i en lang
klem.
- Filip! Så koselig å se deg! Tenk at du kom og møtte meg!
- Skal jeg ta bagen din, spurte han.
Han hadde sett mange på kaia gjøre det. Han var forberedt på å bære den, selv om den
var tung.
- Nei, ellers takk, Filip, den er ikke tung. Men det var snilt tenkt.
- Da kan jeg ta vesken din, da, sa han og rakte ut hånden. Den så nemlig litt tung ut der
den hang på skulderen hennes.
- Ja takk, den kan du ta.
Så gikk de oppover veien, og Filip ble glad da Eva tok hånden hans og leide ham.
- Hvordan går det med deg, Filip, spurte hun. - Har du det bra?
- Ja, sa han. - Har du det bra i Bergen, da?
- Ja, du vet, det kan jo bli litt ensomt. Og det er ikke bare enkelt å skulle leve av musikken,
men jeg prøver.
- Du får det sikkert til, Eva. Siden du er så flink.
- Takk, sa hun og smilte. - Hvordan går det på skolen, da?
Han så ned. Hva skulle han svare. Han kunne jo ikke lyve.
- Har du fått noen nye venner der?
Han husker hvordan Eva forsøkte å hjelpe ham da han ble ertet på skolen. Eva hadde
slått hardt ned på det, men guttene benyttet anledningen til å plage ham på skoleveien
hjem.
- Nei, men jeg har Gullrosa.
- Gullrosa?
- Ja, kalven min. Selv om hun snart er voksen. Men ikke helt ennå. Vi har bare noen få kyr
nå, og Gullrosa og jeg har vært venner helt siden hun var født.
- Men så spennende, da. Med en egen kalv. Jeg gleder meg til å se henne.
- Ja, jeg har lært henne å snurre rundt. Og så synger jeg for henne hver dag. Jeg synger
sangene jeg har hørt koret synge på Bedehuset.
- Nei, du sier ikke det? Kan du de sangene?
- Jeg kan alle.
- Du verden, nå ble jeg imponert!
De nærmet seg Bedehuset. Det lyste fra vinduene.
Filip visste at Konradsen skulle lage vafler til kveldens korøvelse.
- Hvordan er det med Sigurd, da? spurte Eva da de gikk opp den siste bakken.
- Bra. Han øver mye på piano. Dere kommer sikkert til å synge fint sammen. Men han er
så alvorlig. Han er liksom aldri glad.
- Er han fremdeles forlovet?
- Nei, hun som han var forlovet med, ville ikke være forlovet lenger.
- Å, sier du det.
- Og så liker han ikke at jeg tar Gullrosa med ut, for å være mer sammen med henne. Men
jeg vil jo selvsagt være mest mulig sammen med vennen min.
- Ja, det er klart du vil det, sa Eva. Filip så beveget på henne. Så godt det var med
forståelse.
- Velkommen, Eva!
Sigurd kom imot dem og rakte hånden ut.
- Hei, Sigurd, sa Eva og klemte hånden hans. - Så godt å se deg! Det var lenge siden.
Filip så på dem. Det var fint å se storebroren smile litt igjen, han som alltid var så alvorlig.
Døren til kjøkkenet åpnet seg, og ut kom Konradsen, god, rund og smilende. - Hei sann,
Eva! Dette har vi gledet oss til, kan du tro. Kom og få noe godt å spise!
Stemningen rundt bordet var munter og koselig, der hele koret var samlet. Filip spiste
vaffel på vaffel. Innimellom kikket Sigurd strengt på ham, men Filip lot som om han ikke så
det. Nå var han sulten, og vafler var det beste han visste.
Så var korøvelsen i gang. Filip hadde lagt mer ved i ovnen, og satt stille og hørte på.
Sigurd spilte og dirigerte fra pianoet, mens koret sto oppstilt og sang flerstemt. De sang
uten noter, det var viktig at de ikke sto og holdt i noen papirer, hadde Sigurd alltid ment.
Filip sang med inni seg. Han kunne denne også, og elsket melodien. Han sang den ofte
for Gullrosa. Det var en kjent sang fra salmeboken.
«Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims
rom…»
Eva sto midt foran i den lyseblå kjolen, rett overfor pianoet, og sang med følelse og
innlevelse. Plutselig stilnet pianomusikken, og koret stoppet opp. Koristene så nølende på
Sigurd. Han bladde febrilsk i noen papirer.
- Beklager, jeg kom litt ut av det. Hvordan var teksten i siste vers igjen?
Filip reiste seg fort. - Jeg kan den!
- Du? Sigurd snudde seg og så på ham.
- Ja, den er sånn….
Han gikk fram til koret og stilte seg ved siden av Eva. Så rensket han stemmen:
«Den rekk så vide som din kjærleik vandrar, til folk av kvar ein rase og nasjon.»
Sigurd nikket og fortsatte å spille. Og koret stemte i.
Det sitret inne i Filip der han sto og sang sammen med alle de andre. Han kunne ikke
huske å ha følt seg så glad noensinne…
Da sangen var slutt, klappet Eva hendene sammen. - Å, Filip, så dyktig du er. Og som du
synger. Som en engel. Du må jo være med i koret. Ja, ikke sant, Sigurd, han bør jo det?
- Vel… jo…
- Ja, takk, jeg vil gjerne være med, sa Filip. - Jeg kan alle sangene. I tilfelle noen
glemmer teksten.
Han så på storebroren. Satt han ikke der og smilte for seg selv bak pianoet? Var han
kanskje bitte litt stolt av lillebroren sin?
På slutten av øvelsen skulle Sigurd og Eva synge duett, med ferdig innspilt musikk over
høyttaler.
Koret satte seg, og gamle Konradsen fant plass ved siden av Filip.
- Hvordan går det med Gullrosa? spurte han og smilte.
- Veldig bra. Hun er i fjøset nå, da. Men jeg er hos henne flere ganger om dagen. Og noen
ganger tar jeg henne med ut. Takk for at du gjorde henne frisk den gangen. Du er
verdens beste dyrlege.
- Bare hyggelig, gutten min. Du er en sann dyrevenn, du Filip. Jeg skulle ønske at alle var
like snill mot dyrene som du. En flott sanger er du også. Jeg er glad du blir med i koret.
Filip smilte mot ham.
- Jeg vil bli som deg når jeg blir stor, Konradsen.
- Nei, hva er det du sier? Det var da snilt sagt.
Det er ikke snilt, Konradsen, det er bare sant.
Så startet sangen der framme. Sigurd og Eva sang nydelig tostemt.
- Har du hørt noe så vakkert, hvisket Konradsen og tørket øynene med lommetørkleet.
Filip så på Eva og Sigurd. Han så hvordan Eva flyttet seg nærmere ham, og på slutten av
sangen tok hun hånden hans. Og Sigurd holdt hennes, fast inni sin. Filip stirret på dem.
Det var noe magisk som skjedde der på den lille scenen.
- De leier, Konradsen, hvisket Filip. - Ser du?
- Ja…
- Kanskje de er forelsket…
- Ja, hvem vet, sa Konradsen. - Ja, kjærlighet er det viktigste her i livet. Å være god mot
andre. Og det er sannelig godt å ha noen å elske.
- Hva betyr å elske, Konradsen?
- Det betyr å være inderlig glad i, og ønske å være snill mot noen.
- Da elsker jeg Gullrosa.
Konradsen smilte. - Ja, det tror jeg helt sikkert at du gjør.
Filip så ut av vinduet mot fjøset og smilte. Nå var det ikke lenge før han var tilbake hos
henne igjen.
Min første novelle "Grønt lys" ble flott illustrert av Inger Landsem.