GULLROSA
Familien nr 19, 2021
​
​Av Anne-Gry Blikom
Illustrasjon av Ida Skjelbakken
​

Filip la mer ved i ovnen. Den sto helt bak i hjørnet i det store møtelokalet i Bedehuset.
Rommet var fylt av vakker, dempet pianomusikk. Det var Filips oppgave å passe ovnen og
holde rommet varmt, og den oppgaven hadde han hatt i flere måneder allerede, selv om
han bare var åtte år.

Foreldrene jobbet som misjonærer, og i den perioden de var utenlands, var det
storebroren Sigurd som tok hånd om både gården og Bedehuset. Og Filip hjalp til så godt
han kunne.

Om få dager skulle det være fest og jubileum på Bedehuset, og mye skulle gjøres for å få
alt klart. Filip gledet seg til fest. Storebroren var blitt så alvorlig i det siste, og Filip savnet
glede og moro.
Han la en kubbe til i ovnen, mens han hørte på den fine pianomusikken. Sigurd satt og
øvde, og om ikke lenge ville hele koret, der Sigurd var dirigent, være samlet. Filip var også
glad i å synge og ville så gjerne være med i koret, men han var for liten, hadde Sigurd
sagt.
Noen av kormedlemmene hadde allerede kommet, og gamle Konradsen, den pensjonerte
dyrlegen, satt i en stol og leste. Det var han som skulle holde jubileumstalen. Han var
predikant, og snakket alltid så fint om kjærlighet og Gud.

Filip gikk bort til vinduet og kikket mot gården og det røde fjøset. Der inne sto Gullrosa. De
to var bestevenner. Det hadde de vært siden Gullrosa var en liten kalv. Nå begynte hun å
bli voksen. Hun hadde nettopp kommet tilbake til fjøset, etter å ha vært ute på beite hele
sommeren sammen med de andre kyrne.
- Jeg kommer snart inn til deg igjen, Gullrosa, sa han lavt. - Jeg skal bare ned på kaia for å
ta imot Eva. Du kan få hilse på henne senere.

Eva skulle komme helt fra Bergen for å synge på jubileet. Hun hadde vært lærer på skolen
i bygda tidligere, og hadde flyttet til byen for å satse på musikken. Nå var hun kjent over
hele landet, så flink var hun. Sigurd hadde blitt så takknemlig da hun sa ja til å synge på
jubileet. Filip gledet seg sånn til å se henne igjen. Hun hadde vært hans klasseforstander
da han gikk i første klasse.
Filip gikk tilbake til ovnen, lukket ovnsdøren godt igjen, og satt litt for å høre på broren. Så
kikket han på den store klokken på veggen, og reiste seg for å gå. Det var bare en halv
time til båten fra Bergen kom.

Idet han skulle til å gå ut døren, snudde broren seg på pianokrakken og så på ham. - Ikke
ta med deg den kalven ut igjen, da, Filip, når Eva kommer. Det ser så dumt ut.
Men Filip hadde lært seg en ting. Og det var å late som om han ikke hørte. Hvis han skulle
få være mye sammen med Gullrosa, var det viktig at han ikke «hørte»…
Det hendte nemlig at han tok henne med ut. Da la han et tau rundt halsen hennes, og
leide henne ut på bøen. Gullrosa elsket å være ute, så hun ble ivrig med. De to hadde
knyttet et helt spesielt bånd.

Han gikk nedover mot kaia, og gledet seg til han skulle i fjøset i kveld før han la seg. Han
pleide å synge for henne. Det likte hun så godt. Og det var så trygt å kunne legge kinnet
inntil hennes kinn, og kjenne den gode varmen. Gullrosa var hans fortrolige. Barna på
skolen ville visst ikke være venn med ham, så på skolen var det ikke noe hyggelig å være.
Men å være sammen med Gullrosa, var den beste trøst som fantes.
Han tenkte på foreldrene. Det skulle bli godt når de kom tilbake. Spesielt savnet han den
varme stemmen og smilene til moren. Ja, han savnet faren også. Men de hadde en viktig
jobb å gjøre utenlands, og til jul var de hjemme igjen.

I mellomtiden skulle Sigurd og han passe på Bedehuset. Filip likte seg godt der. Det hvite,
koselige trehuset var velholdt og nymalt, og Filip elsket når det var møter med kor og sang
og musikk. Han kunne mange av sangene utenat. Og når han ble voksen, skulle han bli
predikant. Helst ville han bli som Konradsen. Det hendte de hadde predikanter langveisfra
boende på gården, og da vanket det alltid noe ekstra godt å spise.
Sist vinter hadde de hatt en predikant på besøk som sov med skinnlue om natten. Filip
hadde åpnet døren forsiktig og tittet på ham i smug, og jammen sov han ikke med føttene
oppe på puten også!
Men nå var det Eva som skulle bo hos dem på gjesterommet.

Han gikk fortere. Han gledet seg til å vise henne Gullrosa! Eva kom til å elske henne.
Hun kom til å bli imponert også, over alle triksene Gullrosa hadde lært av Filip.
Eva og Sigurd skulle synge duett på jubileet, og Filip hadde planlagt å spørre om ikke han
også kunne få være med i koret. Han var lei av at broren hele tiden sa han var for liten,
eller at han ikke forsto hva sangene handlet om. Sigurd sa man måtte ha innlevelse og tro.
Men tro, det hadde Filip alltid hatt. Når han ble voksen, skulle han ikke være så alvorlig
som Sigurd. Da skulle han være en som smilte og gjorde mennesker glade, og lot folk få
være med i kor hvis de ønsket.
Han ble glad bare ved tanken. Og hvis han snakket pent med Eva, kanskje lot hun ham få
lov å være med på noen av sangene.
Han hoppet nedover veien det siste stykket.

Nede på kaia satte han seg på en av kassene og ventet. Han kunne se båten nærme seg
der ute på fjorden.
- Hallo, Filip, har du ikke med deg bestevennen din, nå da?
Han så opp og stirret rett på to av guttene i klassen, som sto med hendene i lommene.
- Hei, sa han bare.
- Hva heter bestevennen din igjen?
- Mener du Gullrosa?
Guttene lo. - Gullrosa! Hvorfor heter hun det?
- Det var mamma som fant på navnet.
Moren hadde foreslått navnet Gullrosa.
- Mammadalt, lo guttene. - Tenk å ha en ku som bestevenn! Snakk om tulling!
Så tuslet de videre, men så seg over skulderen og gliste. - Lurer på hva han sier når
dyrebilen kommer, sa den ene høyt.

Filip så etter dem. Dyrebilen. Som kjørte til slakteriet. Aldri om Gullrosa skulle være med
den. Så sant han het Filip, skulle han sørge for at Gullrosa var på gården bestandig.
Guttene hadde ertet ham med det før også. De hadde kommet forbi gården en gang han
var ute på bøen med Gullrosa, og så hadde de ropt det samme. - Du gleder deg vel til
dyrebilen kommer, Filip?
Filip hadde lagt armen trøstende om Gullrosa. - Ikke hør på dem, Gullrosa, hvisket han inn
i øret hennes. - Du skal være sammen med meg, du. Bestandig. Ok?
Gullrosa hadde sett på ham med brune, dype øyne, som blinket i fine sjatteringer. Filip
syntes de lignet hverandre. Han selv hadde også brune øyne med litt ulik farge.

Der kom båten. Filip reiste seg og ble stående og se på alle som strømmet i land.
Han strakte hals. Der! Der kom Eva! Hun kom gående over landgangen i en lyseblå kjole
og hvit jakke. I hånden holdt hun en hvit bag. Å, så godt det var å se henne.
- Eva! Han løftet hånden og vinket.
Så løp han mot henne. Eva kom ham smilende i møte og la armene om ham i en lang
klem.
- Filip! Så koselig å se deg! Tenk at du kom og møtte meg!
- Skal jeg ta bagen din, spurte han.
Han hadde sett mange på kaia gjøre det. Han var forberedt på å bære den, selv om den
var tung.
- Nei, ellers takk, Filip, den er ikke tung. Men det var snilt tenkt.
- Da kan jeg ta vesken din, da, sa han og rakte ut hånden. Den så nemlig litt tung ut der
den hang på skulderen hennes.
- Ja takk, den kan du ta.
Så gikk de oppover veien, og Filip ble glad da Eva tok hånden hans og leide ham.
- Hvordan går det med deg, Filip, spurte hun. - Har du det bra?
- Ja, sa han. - Har du det bra i Bergen, da?
- Ja, du vet, det kan jo bli litt ensomt. Og det er ikke bare enkelt å skulle leve av musikken,
men jeg prøver.
- Du får det sikkert til, Eva. Siden du er så flink.
- Takk, sa hun og smilte. - Hvordan går det på skolen, da?
Han så ned. Hva skulle han svare. Han kunne jo ikke lyve.
- Har du fått noen nye venner der?
Han husker hvordan Eva forsøkte å hjelpe ham da han ble ertet på skolen. Eva hadde
slått hardt ned på det, men guttene benyttet anledningen til å plage ham på skoleveien
hjem.
- Nei, men jeg har Gullrosa.
- Gullrosa?
- Ja, kalven min. Selv om hun snart er voksen. Men ikke helt ennå. Vi har bare noen få kyr
nå, og Gullrosa og jeg har vært venner helt siden hun var født.
- Men så spennende, da. Med en egen kalv. Jeg gleder meg til å se henne.
- Ja, jeg har lært henne å snurre rundt. Og så synger jeg for henne hver dag. Jeg synger
sangene jeg har hørt koret synge på Bedehuset.
- Nei, du sier ikke det? Kan du de sangene?
- Jeg kan alle.
- Du verden, nå ble jeg imponert!

De nærmet seg Bedehuset. Det lyste fra vinduene.
Filip visste at Konradsen skulle lage vafler til kveldens korøvelse.
- Hvordan er det med Sigurd, da? spurte Eva da de gikk opp den siste bakken.
- Bra. Han øver mye på piano. Dere kommer sikkert til å synge fint sammen. Men han er
så alvorlig. Han er liksom aldri glad.
- Er han fremdeles forlovet?
- Nei, hun som han var forlovet med, ville ikke være forlovet lenger.
- Å, sier du det.
- Og så liker han ikke at jeg tar Gullrosa med ut, for å være mer sammen med henne. Men
jeg vil jo selvsagt være mest mulig sammen med vennen min.
- Ja, det er klart du vil det, sa Eva. Filip så beveget på henne. Så godt det var med
forståelse.
- Velkommen, Eva!
Sigurd kom imot dem og rakte hånden ut.
- Hei, Sigurd, sa Eva og klemte hånden hans. - Så godt å se deg! Det var lenge siden.
Filip så på dem. Det var fint å se storebroren smile litt igjen, han som alltid var så alvorlig.
Døren til kjøkkenet åpnet seg, og ut kom Konradsen, god, rund og smilende. - Hei sann,
Eva! Dette har vi gledet oss til, kan du tro. Kom og få noe godt å spise!
Stemningen rundt bordet var munter og koselig, der hele koret var samlet. Filip spiste
vaffel på vaffel. Innimellom kikket Sigurd strengt på ham, men Filip lot som om han ikke så
det. Nå var han sulten, og vafler var det beste han visste.

Så var korøvelsen i gang. Filip hadde lagt mer ved i ovnen, og satt stille og hørte på.
Sigurd spilte og dirigerte fra pianoet, mens koret sto oppstilt og sang flerstemt. De sang
uten noter, det var viktig at de ikke sto og holdt i noen papirer, hadde Sigurd alltid ment.
Filip sang med inni seg. Han kunne denne også, og elsket melodien. Han sang den ofte
for Gullrosa. Det var en kjent sang fra salmeboken.
«Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims
rom…»
Eva sto midt foran i den lyseblå kjolen, rett overfor pianoet, og sang med følelse og
innlevelse. Plutselig stilnet pianomusikken, og koret stoppet opp. Koristene så nølende på
Sigurd. Han bladde febrilsk i noen papirer.
- Beklager, jeg kom litt ut av det. Hvordan var teksten i siste vers igjen?
Filip reiste seg fort. - Jeg kan den!
- Du? Sigurd snudde seg og så på ham.
- Ja, den er sånn….
Han gikk fram til koret og stilte seg ved siden av Eva. Så rensket han stemmen:
«Den rekk så vide som din kjærleik vandrar, til folk av kvar ein rase og nasjon.»

Sigurd nikket og fortsatte å spille. Og koret stemte i.
Det sitret inne i Filip der han sto og sang sammen med alle de andre. Han kunne ikke
huske å ha følt seg så glad noensinne…
Da sangen var slutt, klappet Eva hendene sammen. - Å, Filip, så dyktig du er. Og som du
synger. Som en engel. Du må jo være med i koret. Ja, ikke sant, Sigurd, han bør jo det?
- Vel… jo…
- Ja, takk, jeg vil gjerne være med, sa Filip. - Jeg kan alle sangene. I tilfelle noen
glemmer teksten.
Han så på storebroren. Satt han ikke der og smilte for seg selv bak pianoet? Var han
kanskje bitte litt stolt av lillebroren sin?

På slutten av øvelsen skulle Sigurd og Eva synge duett, med ferdig innspilt musikk over
høyttaler.
Koret satte seg, og gamle Konradsen fant plass ved siden av Filip.
- Hvordan går det med Gullrosa? spurte han og smilte.
- Veldig bra. Hun er i fjøset nå, da. Men jeg er hos henne flere ganger om dagen. Og noen
ganger tar jeg henne med ut. Takk for at du gjorde henne frisk den gangen. Du er
verdens beste dyrlege.
- Bare hyggelig, gutten min. Du er en sann dyrevenn, du Filip. Jeg skulle ønske at alle var
like snill mot dyrene som du. En flott sanger er du også. Jeg er glad du blir med i koret.
Filip smilte mot ham.
- Jeg vil bli som deg når jeg blir stor, Konradsen.
- Nei, hva er det du sier? Det var da snilt sagt.
Det er ikke snilt, Konradsen, det er bare sant.


Så startet sangen der framme. Sigurd og Eva sang nydelig tostemt.
- Har du hørt noe så vakkert, hvisket Konradsen og tørket øynene med lommetørkleet.
Filip så på Eva og Sigurd. Han så hvordan Eva flyttet seg nærmere ham, og på slutten av
sangen tok hun hånden hans. Og Sigurd holdt hennes, fast inni sin. Filip stirret på dem.
Det var noe magisk som skjedde der på den lille scenen.
- De leier, Konradsen, hvisket Filip. - Ser du?
- Ja…
- Kanskje de er forelsket…
- Ja, hvem vet, sa Konradsen. - Ja, kjærlighet er det viktigste her i livet. Å være god mot
andre. Og det er sannelig godt å ha noen å elske.
- Hva betyr å elske, Konradsen?
- Det betyr å være inderlig glad i, og ønske å være snill mot noen.
- Da elsker jeg Gullrosa.
Konradsen smilte. - Ja, det tror jeg helt sikkert at du gjør.
Filip så ut av vinduet mot fjøset og smilte. Nå var det ikke lenge før han var tilbake hos
henne igjen.

Picture

Trekkfuglen
Familien nr 13, 2022

​Av Anne-Gry Blikom
Illustrasjon av Ragna Lise Vikre


Det er vår, og Simon følger med på trekkfuglene. Datteren er bekymret for ham, siden han treffer så få mennesker, men Simon trives best i stillheten ute i naturen.
Han speider ekstra etter en helt spesiell fugl… En fugl som har betydd mye for ham.
​

Simon satte rundstykkene på kjøkkenbordet og rettet på smørkniven i sølv. Bordet var pent dekket til to, og serviettene var sirlig brettet. Klokken på veggen tikket taktfast, mens kaffetrakteren putret i bakgrunnen. Han satte seg ned og ventet. Datteren skulle vært her nå.

Han bøyde seg fram og kikket ut av kjøkkenvinduet. Fargen på den grå sjøen gikk i ett med himmelen, og grenene på trærne vaiet. Det hadde blåst kraftig i flere dager. Han tok opp den lille kikkerten. Ikke en eneste grågås var å se. Det eneste han så var en skikkelse med oransje sydvest nede ved sjøen. Han la fra seg kikkerten og løftet opp bildet som sto i vinduskarmen. Det viste en grågås som kikket på ham fra den store dammen i hagen. Simon ble sittende og se på den gråbrune og hvite fjærdrakten, det milde blikket og det oransje og rosa nebbet.
Det var Robin. Og Simon savnet den veldig.

Så hørtes motorlyd fra tunet. Simon reiste seg.

Ute på trammen rakte han armene ut.
- Linda, jenta mi! Så godt å se deg!
- Hei, pappa! Hvordan går det?
Hun smelte bildøren igjen og kom mot ham.
Han ga henne en lang klem. - Det går fint med meg. Men kom inn. For en vind!
Inne i entreen rakte han henne en kleshenger. Linda ble stående med jakken på. - Du trenger ikke ta jakken min, pappa. Jeg har dårlig tid. Men tusen takk for lånet av drillen.

Han tok imot den. - Men du rekker vel en kopp kaffe? Jeg har laget rundstykker til deg også.
- Å, så koselig. Det skulle jeg gjerne hatt tid til, men vi får ha det til gode. Det lukter helt nydelig! Du er så flink, pappa. Kan du ikke fryse dem, da?
- Jo da, det kan jeg. Men vent litt, så kan du få med deg noen rundstykker på veien. De er helt ferske.
Han gikk inn på kjøkkenet. Linda så mot bordet. - Og der ligger kikkerten din klar, ser jeg. Speider du etter den grågåsa som pleier være her? Den du har bilde av i vinduskarmen?
- Ja, jeg ser etter den hver dag. Den er jo ringmerket. Det er rart den ikke har kommet i år.
- Skjønner. Ja, du ga den navn til og med, sa Linda. - Hva het den igjen?
Simon pakket inn rundstykkene.
- Robin.
- Robin, var det, ja. Jeg husker hvordan du gråt da den fløy sørover sist høst. Men fuglene trekker sørover, de, pappa. Det er helt naturlig. Og har ikke de fleste trekkfuglene kommet nå? Husk, den grågåsa er en vill fugl. Det må du ikke glemme.
- Den er vill, ja. Men likevel fikk jeg så fin kontakt med den. Og det er jeg så takknemlig for. Se her, Linda. Ta med deg disse rundstykkene.
- Tusen takk, sa hun. - Men du, kan du ikke få deg en hobby? Så du kan treffe noen mennesker? Og ikke være så alene? Hva med å begynne på et dansekurs?
- Dansekurs? Nei, da kjenner du faren din dårlig. Men takk for omtanken. Naturen og fuglene er min hobby.
Linda så på ham der hun sto med rundstykkene i hånden.
- Hvis du hadde drevet med noe hvor du traff flere mennesker, så slapp jeg å bekymre meg sånn for deg. Og ha så dårlig samvittighet.
- Du skal verken bekymre deg eller ha dårlig samvittighet, sa Simon. - Jeg klarer meg bra.
- Men er det ikke veldig stille rundt deg?
- Jeg liker stillhet, jeg.
- Jo, men… Ja, ja. Vi snakkes snart, da. Du har jo bursdag om ikke lenge. Da sees vi i alle fall.
- Det ser jeg fram til, jenta mi. Ikke slit deg ut i jobben, da.
Hun kysset ham på kinnet. - Husk, det var du som oppmuntret meg til å ta denne lederjobben, pappa.
- Ja visst. Og jeg er veldig stolt av deg.

Linda løp ut på tunet, forsvant inn i bilen og vinket. Han vinket tilbake og ble stående og se etter henne. Hun ønsket han skulle treffe flere mennesker. Men Simon likte bedre å være sammen med dyr og fugler enn med mennesker.

Tilbake på kjøkkenet slo han på radioen. Bekymret hørte han på værmeldingen som varslet kraftig regn og sterk storm ute på sjøen. Hadde ikke Robin klart seg? Det var så mange farer på den lange ferden for trekkfuglene. Ulovlig jakt. Mangel på rasteplasser. Mangel på mat. Utmattelse.
Han tok fram bildet igjen. Han hadde ikke tall på hvor mange ganger den kjære grågåsa hadde løftet humøret hans. Varmet hjertet hans. Den hadde pleid å holde til nede ved sjøen sammen med andre vannfugler, både gjess, ender og svaner. Men daglig kom den stabbende opp i hagen til Simon. Noen ganger sto den bare og kikket på ham, mens Simon småpratet med den. Det var så fine øyeblikk.

Han reiste seg fra bordet, og pakket noen rundstykker inn i matpapir. Kaffen helte han over på termos. Så tok han på seg en anorakk, hengte kikkerten rundt halsen og gikk ut.

Stien ned mot sjøen var bred. Det var skog på hver side. Simon lukket anorakkhetten og trakk inn den kalde, friske luften. Han så opp mot trærne. Han stanset og så opp på en stor gran, der han skimtet en liten svarttrost. Fjærdrakten løftet seg i vinden. - Hei, du vakre svarttrost med den fineste sangen, sa han. - Litt av et vær, eller hva? Det er godt du har holdt deg her i skogen i vinter, og ikke har trukket sørover.
Han ble stående i duskregnet og kikke på svarttrosten. Det gjorde godt.

Han gikk videre helt ned til sjøen, og satte seg på en stor stein. Han kjente hvordan humøret steg da han så noen svaner som holdt til litt lenger unna. En gutt i 8-årsalderen med sydvest sto i nærheten av dem og noterte noe i en bok. Og snart fikk Simon øye på noen svarte og hvite kvinender like ved der han satt. De vippet opp og ned i bølgene. Han smilte, fant fram et rundstykke og kastet ut noen biter til dem.

- Du må ikke gi dem brød!
Simon snudde seg. Gutten med sydvesten kom mot ham.
- Hva? sa Simon. - Jeg har alltid gjort det.
Gutten la armene i kors. - Er det grovbrød, da?
Simon nikket. - Ja visst, det er grove rundstykker.
- Det er viktig hvis du skal gi den brød. Tenk om den har diabetes.
- Diabetes? Fuglene?
- Ja? Det har mormor. Og hun må ha grovbrød.
- Jeg forstår.
- Hun kan ikke spise sukker, heller.
- Akkurat. Jeg spiser heller ikke det. Men hva er det du står og noterer?
- Jeg skriver ned hvor mange fugler jeg ser. Og hva de heter. Mormor har lært meg navnene på dem.
- Jaså, du.
- Ja. Men du? Hvis det er grovbrød, kan fuglene få det.
Gutten satte seg ned ved siden av ham.

- Så flink du er til å passe på dem, da, sa Simon og kastet ut litt mer brød.
- Ja. Det er mormor som har sagt at de må ha grovbrød. Hun vet nesten alt om fugler. Så jeg sier fra hvis jeg ser noen som gir dem gal mat. Da kan de bli syke.
- Du er på en måte fuglenes beskytter, du, sa Simon.
Gutten smilte og sparket litt i sanden. - Ja… Egentlig. Hva heter du? Jeg heter Rikard.
- Jeg heter Simon.
- Ok. Vet du hvor mange fugler på «s» jeg kan?
- Nei?
- Spurv… stork… storspove… småspove… sangsvane…  sildemåke…
- Nei, nå har jeg aldri hørt på maken! utbrøt Simon imponert.
- Du, skal jeg si deg noe? Du vet kart og kompass?
- Ja?
- Tror du fuglene trenger det?
- Nei, det gjør de ikke, sa Simon.
- Helt riktig. De finner fram til samme sted, de. Bare helt av seg selv. Visste du det fra før?
- Ja, jeg pleide å få besøk av en grågås, skjønner du. I hagen min. Det var så koselig.
- Er det sant? Det er de som har oransje nebb og rosa ben. Og så er de hvite helt bakerst.

- Det stemmer, sa Simon. - Men i år har den ikke kommet, dessverre. Den skulle ha vært her nå.
- Det var dumt, sa gutten alvorlig. -  Hvor bor du?
- Like her oppe. I det hvite huset.
- Oi, der den store dammen er?
- Ja, det var dit grågåsa pleide å komme, sa Simon.
- Oi, den er kjempefin. Kan man fiske der?
- Nei, der kan man ikke fiske.
- Leke med båter, da?
- Ja, det går fint.
- Ok, sa gutten og stirret på rundstykket Simon holdt i hånden.
- Vil du ha et rundstykke, kanskje? spurte Simon.
- Ja, takk! Du? Kan jeg få ta med lekebåten min en gang til den dammen?
- Ja visst, det er du velkommen til, sa Simon.
- Tusen takk, sa Rikard og tok en stor bit av rundstykket. - Du er veldig snill.

Noen dager senere satt Simon i hagen og leste avisen. Vinden hadde gitt seg, og vårsolen varmet. Nå manglet bare grågåsa.
- Hallo, Simon! Nå kommer jeg!
Simon så opp fra avisen. Der kom lille Rikard og en eldre dame. Rikard viftet med en rød og hvit lekebåt.
- Nei men, hei sann, sa Simon overrasket og la fra seg avisen.
- Jeg har med båten min og mormor!

Simon så på det lykkelige barneansiktet og smilte. Han reiste seg og håndhilste på mormoren. - Vi gikk bare en tur, vi, sa hun litt unnskyldende. - Og så ville Rikard absolutt vise meg noe.
- Ja, den store dammen der, sa Rikard og pekte.
- Den var virkelig flott, sa mormoren. - Men det er jo ikke sikkert at det passer å se på den akkurat nå?
- Det passer, det, sa Simon. - Jeg skal hente noen ekstra stoler og litt kaffe, jeg. Bare slå dere ned.
- Du? sa Rikard. - Kan mormor få smake på de grove rundstykkene?
- Rikard, da! Mormoren dultet litt borti barnebarnet. - Vi har nettopp spist, vi, sa hun og smilte.
- Jammen det er ikke sukker i dem, heller, mormor.
- Selvsagt skal dere få smake rundstykker, sa Simon. - Jeg har mer enn nok. Bare et øyeblikk.

Det var fint å ha besøk av de uventede gjestene. Etter å ha spist, gikk Rikard ned til dammen med den lille båten sin. Simon og mormoren ble sittende og prate. Det gjorde godt å snakke med noen som var opptatt av det samme som ham selv. De pratet og pratet om fugler og fugleliv, og Simon måtte inn og sette på ny kaffe.
- Du må bli med i fugleforeningen jeg er medlem i, sa mormoren. - Der lærer man utrolig mye. Det er møte neste uke.
- Takk for tips. Det skal jeg jammen vurdere.
Da mormoren og Rikard skulle dra, gikk Rikard helt inntil Simon. - Du?
Han sparket med skoen. - Kan vi komme tilbake i morgen? Så kan jeg leke i dammen igjen?
- Ja, det går fint, det, sa Simon.
- Rikard, da. Vi kan ikke i morgen, sa mormoren.
- Kan vi komme i overmorgen, da? spurte han. - Eller dagen etter der? Eller i-over-i-overmorgen?
- Nei, nå må du gi deg, da, sa mormoren.
- Dere er velkommen når det måtte være, sa Simon.
- Skal jeg si deg noe? sa Rikard og holdt båten sin under armen. - Det er ikke rart at grågåsa ville være bestevenn med deg. Du var sikkert den snilleste den visste om i hele verden.
Så tok han hånden til mormoren. Simon ble stående og se etter dem. Rikard snudde seg mange ganger og viftet med lekebåten.

Det var Simons fødselsdag. Han satt ute i den skarpe vårsolen og ventet på datteren. Hagebordet var pent dekket. Mobilen ringte.
- Gratulerer med dagen, kjære pappa!
- Linda! Tusen takk, jenta mi. Er du på vei?
- Vet du, det dukket opp et seminar jeg er nødt til å være med på. Det varer over flere dager. Men etter det kommer jeg, pappa.
- Sier du det, ja…
- Jeg er så lei for det.
- Det går greit, det, sa Simon. - Sånn er det bare når man har en travel jobb.
- Men hvordan har du det ellers, da, pappa?
- Jo da, det humper og går. Jeg tenkte dra på et møte i en fugleforening til uken.
- Å, så flott å høre! Da treffer du jo folk!
- Jo da.
De sa ha det, og han la mobilen på bordet. Han tok på seg solbrillene og ble sittende og se på hagen gjennom de mørke glassene. Om litt la han seg ned på hagebenken og lyttet til det svake suset fra trærne.

Han våknet av at solbrillene var falt ned på brystet, og satte seg ordentlig opp. Han dro hånden gjennom håret. Så ble han sittende og bare stirre. Noen meter unna sto en liten skikkelse.
- Drømmer jeg? utbrøt han.
Grågåsa stabbet mot ham. Simon møtte det milde blikket.
- Er det virkelig deg, Robin?
Han reiste seg for å kikke på metallringen rundt den lille foten. Han sjekket fra flere vinkler for å se alle tallene.
- Du kan tro jeg har savnet deg, sa han og strøk forsiktig over den myke fjærdrakten. Han satte seg ned på bakken. - Har du hatt det bra? Var det en strabasiøs reise? Takk skal du ha, for at du kom tilbake til meg i år også…
Grågåsa stabbet mot dammen og la på svøm. Simon smilte og tørket øynene.
- Og det på bursdagen min… For en gave.


Picture
Familien nr 23, 2021 Illustrert av Ragna Lise Vikre
Miki, min venn

Av Anne-Gry Blikom
Illustrert av Ragna Lise Vikre



Robert kikket bort på moren der hun løftet på en trillekoffert for å komme til med vaskemoppen.
Han satt på den høye kontorstolen ved skrivebordet og snurret rundt og rundt. Den knirket.
- Ikke snurr mer, Robert, vi må være forsiktige med tingene på hotellrommene, tenk om noe blir
ødelagt, sa moren. - Dessuten kan du bli svimmel.
- Du mamma, tror du jeg kan begynne på svømming?
Moren fortsatte å vaske uten å svare. Hun dro moppen i lange tak.
- Nå er det like før den nye svømmehallen står ferdig. Jeg har så lyst.
Hun strøk hånden over pannen og så på ham. - Det forstår jeg. Vi skal finne en løsning, vi, Robert.
- Når da?
- Snart, håper jeg. Nå jobber jeg jo mye overtid. Og da blir det ekstra penger på oss.
- Ok.

Han så ut på fjorden. En større passasjerbåt hadde lagt til kai ved brygga.
Han snurret igjen. Glemte seg et øyeblikk. Han stanset med en gang moren så på ham.
Skulle han tørre å spørre om den andre tingen han så ofte tenkte på? De andre gangene han
hadde forsøkt å ta det opp, hadde hun virket så lei seg. Han fikk vente litt til. Men det gjorde vondt
å savne, det var som en klump i magen, og han kunne ikke snakke med noen om det.
- Kan jeg gå ned i resepsjonen? spurte han og hoppet ned fra stolen.
- Ja, men hold deg der, så kommer jeg ned når jeg er ferdig med rommene. Du må ikke gå noe
annet sted. Bare vær sammen med Birgit. Ikke snakk med fremmede.
- Ok.

Nede i resepsjonen sto Birgit og diskuterte med en høy mann. Ved siden av ham sto et stort gull-
bur. Robert gikk litt nærmere for å kikke på det skinnende buret. Inni satt en fargerik papegøye.
Den hadde rosa, lilla og grønne fjær.
- Jeg har bestilt suite nummer 5, og den forventer jeg å få, sa mannen høyt. - Jeg har alltid bodd
der!
- Ja, jeg forstår, sa Birgit. - Men som jeg sa forrige gang, er det fint om du ikke har med deg den
papegøyen. Den forstyrrer gjestene. Jeg fikk så mange klager sist. Kunne du tenke deg å bo i
underetasjen denne gangen? Der er det ikke så lytt.
- Det kommer ikke på tale, sa mannen. - Jeg skal ha flere konserter her. Det er på nummer 5 jeg
alltid har bodd. Miki bare synger og snakker, som naturlig er. Sånn er jeg og, når jeg ikke må hvile
stemmen. Hør her, jeg skal gjøre alt jeg kan for at Miki ikke forstyrrer noen.
- Ok, da håper jeg det, sa Birgit og ga ham nøkkelkortet. - Vær så god, suite nummer 5.
Han så ned på papegøyen sin. - Det var da fælt så stille du plutselig ble, da?
Robert reiste seg brått. Han hadde satt seg på huk for å se på den fantastiske fuglen. Den var så
fascinerende. Den hadde sett Robert rett inn i øynene, akkurat som om de kjente hverandre.
- Se der ja, har du fått deg en venn, Miki, smilte mannen og så på Robert. - Det er ikke ofte han er
så stille. Du må ha gjort inntrykk på ham.
- You are so lovely, sa papegøyen høyt. Robert smilte og rørte forsiktig ved buret.
- Du må ikke tro at Miki bor i det buret, sa mannen. - Det er kun et reisebur.
Robert nikket.

Da mannen med gullburet hadde gått, gikk Robert bak resepsjonen. - Hei, Birgit, har du en penn
og et ark?
Birgit åpnet en skuff og rotet litt under noen papirer. - Jeg skulle ønske vi slapp å ha den bråkete
papegøyen her. Det er jeg som må ta imot all kjeften fra gjestene. Se her, her er penn og papir.
-Takk… Jeg synes papegøyen var fin, jeg, sa Robert. - Og den bråkte jo ikke.
- Ikke nå, nei.

Robert gikk bort til sofagruppen ved vinduet. Han la papirblokken på bordet. Utenfor vinduet kunne
han se at passasjerbåten fremdeles lå til kai. Han grep om pennen og begynte å skrive.
«Kjære pappa. Jeg savner deg veldig, men jeg tør ikke si det til mamma. Da blir hun bare lei seg.
Jeg har lyst å bo litt hos deg også. Kan du snakke med mamma? Er det fint å svømme der? Jeg
har sett på kartet hvor Island ligger. Det er litt langt unna. Men jeg kan ta fly eller båt. Hilsen
Robert, 9 1/2 år. Jeg har forresten møtt en veldig snill papegøye. Den likte meg veldig godt.»

Etter en stund så Robert at mannen var på vei ut av heisen. Nå var papegøyen alt annet enn stille,
der den satt på armen. Den holdt et leven uten like.
- Hei, hei, hei! Den er bare glad! Den synger! sa mannen og smilte til noen som passerte.
- Hysj, da, Miki, ikke så høylytt, fortsatte han. - Nei, men se, der er jo din nye venn! Der er jo den
hyggelige gutten!

Robert brettet sammen brevet, reiste seg og puttet det i lommen. Han ble så glad over å se
papegøyen igjen. Den stirret på ham med det samme nysgjerrige blikket.
- Kan jeg klappe den? spurte han. I det samme skvatt han. - Oi! Den satte seg på armen min, jo!
- Jeg har aldri sett på maken, sa mannen. - Miki blir som forvandlet når han ser deg. Han pleier
ikke å ville hilse på noen. Hei, jeg er John forresten, og Miki har du jo allerede hilst på.
John satte seg og så på Robert. - Har du papegøye selv, kanskje?
- Nei, sa Robert og strøk på de fargerike fjærene. Så fine og myke de var…
- Si meg… kunne du tenke deg å passe Miki en time i morgen når jeg har en liten konsert? Dere
kan jo bare være her i resepsjonen den lille stunden? Miki blir jo helt rolig når han er sammen med
deg. Det kommer så mange klager på ham, forstår du, når han er alene.
- Ja, det kan jeg! sa Robert glad.
Han så på papegøyen og bet seg i leppen. Det var kanskje best å ikke la moren få vite. Hun var jo
så redd for alt mulig. Men i dag og i morgen jobbet hun doble vakter. Det var ikke sikkert at hun
merket noe.
- Tusen takk, det var snilt gjort. Ja, du skal få god betaling selvsagt. Det er ikke alle som passer til
å være dyrepasser, skal jeg si deg.
- Jeg har aldri sett en så fin papegøye, jeg, sa Robert.
- Takk, sa John. - Og du kan tro det er mye selskap i ham. Du kan jo passe ham et lite kvarter nå,
så får dere bli litt mer kjent? Jeg kan gå og øve imens.
- Ok, smilte Robert og så på Miki. Igjen møtte fuglen blikket hans.

Det var en opplevelse å sitte i resepsjonen med Miki. Robert snakket lavmælt med sin nye venn,
og av og til la han kinnet inntil den myke fjærdrakten. Da lukket han øynene, og når han åpnet
dem, så han at fuglen hadde gjort det samme.
Det var nesten litt trist da John kom tilbake, og han måtte si ha det til Miki. Men på bordet lå 300
kroner som han fikk for dyrepasserjobben. - Da sees vi i morgen igjen, sa John. - Tusen takk for
hjelpen.
- Sees i morgen, Miki, sa Robert.
- You are so lovely, kom det høyt fra papegøyen.
John og Robert lo.
Da de var gått, gikk Robert bort til vinduet. Han holdt pengene i hånden.
- Hvor har du fått de pengene fra?

Moren sto med ett ved siden av ham. Hun hadde fremdeles på seg stuepikeuniformen.
- Jeg var dyrepasser.
- Dyrepasser? For hvem?
- For han med papegøyen. Jeg fikk tre hundre kroner. Jeg skal spare det til svømmingen.
- Jeg tror du er rusk. Du får ikke lov til å ta imot penger fra den galningen. Du skulle sett hvordan
suiten ser ut etter at den fuglen har vært her. Fjær og rot overalt. Han lar den fly løs.
- Den må jo få lov å fly, mamma. Ingen liker å sitte i et bur hele dagen, vel!
- Den kan være farlig, du kjenner den jo ikke. Tenk om den biter deg og har sykdommer! Det sier
jeg deg, dette får du ikke lov til. Om den biter deg, må du ta stivkrampesprøyte!
- Hvorfor er du så redd for alt mulig, mamma?
- Det kommer ikke på tale at du passer den papegøyen i morgen, Robert.
Han så på henne mens tårene presset på. Så sprang han fra henne.
- Hvor skal du, Robert? Husk sykkelhjelmen! Det er meldt regn! Du må ta med regnjakken!
- Nei!

Han løp ut døren. Satte seg på sykkelen, og fór nedover veien mot kyststien. Uten hjelm. Uten
regnjakke. Helt nede ved vannet hoppet han av sykkelen, og gikk bort og satte seg på en stor
stein. Bølgene slo innover stranden, og vinden rusket ham i håret. - Mamma, gråt han og la hodet i
hendene. - Du forstår jo ingenting! Du vet ikke hvor vondt det gjør å savne pappa. Jeg trenger å
være sammen med Miki!
Fra lommen hørte han det ringe fra mobilen, men lot være å ta den.

Da han syklet tilbake, passerte han parken ikke langt fra hotellet. Der fikk han øye på John som
satt på en benk. Mikis fargerike fjær lyste opp på skulderen hans. Hva ville John si når han
allikevel ikke kunne passe Miki i morgen?
Han svingte inn til parken.
- Nei, men heisann, sa John.
- Hei, sa Robert og steg av sykkelen. Han satte seg på benken og strøk forsiktig på Miki. - Hei,
Miki, min venn.
- Men er du så lei deg? Gråter du? spurte John.
- Ja… Jeg får ikke lov å passe Miki i morgen… Mamma sa nei.
- Jeg forstår, sa John. - Moren din er kanskje redd for papegøyer?
- Hun er redd dyr. Alle dyr. Bortsett fra kosedyr. Hun er redd for alt som er. Hun tror at Miki kan bite
meg, og at jeg må ta stivkrampesprøyte. Mamma er så redd for meg at jeg ikke får lov til noen ting.

John så alvorlig på ham. - Stakkars moren din. Det er ikke godt å være så bekymret. Men hun er
redd for deg, fordi hun elsker deg. Du er det kjæreste hun har, så da blir hun nok ekstra redd. Jeg
skulle ønske jeg hadde noen som var redd for meg da jeg var barn. Jeg måtte klare meg selv, jeg.
Så sett pris på det, du.
Robert så ned.
- Ja, men… jeg får ikke lov å besøke pappa… Og jeg vet at han savner meg også. Jeg føler det.
Robert klappet forsiktig på Miki. Det var sånn trøst å kjenne de myke fjærene og se det snille
blikket.
- Hvorfor får du ikke lov å ha kontakt med ham? spurte John.
- Jeg vet ikke. Jeg tør ikke spørre, for da blir hun så lei seg.
- Kanskje hun er redd for å miste deg? Kanskje hun er redd for at du heller vil bo hos faren din?
- Jeg vet ikke….

Han så på papegøyen. - Jeg vil så gjerne være sammen med deg i morgen, Miki… Jeg hadde
gledet meg.
- Jeg skal snakke med moren din, jeg, sa John. - Jeg skal forklare henne at det bare er én som
kan greie å passe Miki, slik at han blir stille og rolig. Og det er deg.
- Kan du?
John nikket og løftet hånden til en «high five». Robert gjorde det samme. Så puttet han hendene i
lommene. Han kjente etter i høyre lomme. - Brevet mitt! utbrøt han.
- Det er borte! Brevet mitt til pappa er borte! Jeg hadde det i lommen. Ha det, jeg må lete!
Han kastet seg på sykkelen.
- Du finner det nok, ropte John.

Robert tråkket i vei mens han speidet på bakken. I det samme kom styrtregnet. Han syklet den
samme veien to ganger, men ikke noe brev var å se. Til slutt parkerte han utenfor hotellet og løp
opp trappene.

Vel innenfor kom moren farende mot ham. - Å, så redd jeg var vært for deg! gråt hun. - Hvor har du
vært? Jeg har ringt og ringt!
Ansiktet var forgrått og hun klemte ham inntil seg. Robert kunne kjenne hvordan hun skalv.
- Jeg var redd du hadde druknet. Å, gutten min… Kom…
Hun tok hånden hans.
De satte seg ned i sofagruppen ved vinduet. Hun tok noe opp fra forklelommen. - Jeg fant dette på
gulvet..
- Brevet mitt! Mamma, har du lest det?
Hun nølte, men nikket.
- Savner du ham så mye, Robert?
Han så ned. Moren ble antagelig såret nå. - Ja. Veldig. Unnskyld…

- Men det er jo jeg som skal si unnskyld, Robert. Problemene faren din og jeg hadde skal ikke gå
ut over deg. Jeg har håndtert dette elendig. For en dårlig mor jeg har vært …
Hun kysset hånden hans. - Jeg vil så gjerne gjøre ting godt igjen… jeg vet jeg er altfor redd og
overbeskyttende…
Robert prøvde å huske det fine som John hadde sagt.
- Du er redd fordi jeg er det kjæreste du har…
- Ja, nettopp, det er sånn det er, gråt moren.
- Men du kan jo prøve å være litt mindre redd…
- Ja. Du får sagt det du, kloke, fine gutten min. Jeg skal høre mer på deg heretter. Og så skal vi
kontakte pappa, så du får snakket med ham.
Han nikket. - Og så er det en ting til, mamma.
- Ja?
- Jeg vil passe Miki, for han gjør meg glad.
Hun så på ham og nikket langsomt.
- Han biter ikke. Du trenger ikke være redd for det.
- Ok… Ok, Robert.
- Der er de jo, mamma. De kommer hitover.

De snudde seg. John vinket der han og Miki var på vei innover resepsjonsområdet. Miki skravlet
høylytt. Da de nærmet seg, ble papegøyen helt stille. Robert rakte ut armen, og Miki hoppet opp
på den. Han la kinnet inntil den fjærkledde kroppen, som var fuktig av regnet. - Miki, hvisket han.
John så beveget på dem. Moren kremtet. - Jeg hører at Robert skal passe papegøyen din i
morgen? Den ser snill ut, da… Den er sikkert ikke farlig…?

​John smilte varmt. - Miki er veldig snill. Vet du, jeg har aldri opplevd at han har vist slik tillit til noen,
som han gjør til gutten din. Det er en magisk forbindelse mellom de to. Det er en enestående gutt
du har.
Moren strøk Robert over håret. - Ja. Maken til gutt finnes ikke. Han er det kjæreste jeg har. Det
finnes ikke noe viktigere enn at han skal ha det bra.
Robert smilte og så på moren. Så la han igjen kinnet inntil Miki.
- You are so lovely, sa Miki høyt og klart.
Picture
Min første novelle "Grønt lys" ble flott illustrert av Inger Landsem.