Om Anne-Gry - Anne-Gry Blikom

Anne-Gry Blikom

Jeg begynte å skrive da jeg var rundt tolv år. Jeg husker lykken ved å sitte ved skrivebordet ved vinduet og fordype meg i nye historier. Vi bodde i første etasje på Sletteløkka i Groruddalen. Det hendte at mine to venninner, Aud og Siri, satt på benken som sto rett nedenfor vinduet, og tok imot rykende ferske fortsettelser av historiene jeg skrev. En dag fikk jeg en skrivemaskin av moren min. En stor, flott, grønn skrivemaskin, som fikk hedersplassen på leksepulten.

Det var veldig godt å vokse opp på Sletteløkka, med skogen like ved. Der satte vi venninnene på oss skiene nesten hver helg vinterstid, og for av gårde til Linderudkollen. Somrene i barndommen ble tilbrakt hos min kjære mormor, Gerda Sigrid Lillebø, i Ørsta. Der hadde vi også hytte. Det var et paradis for barn.

Søsteren min, Gerd Marie, og jeg var med i NRKs jentekor, ledet av den dyktige dirigenten Marie Foss. Det er en tid jeg aldri glemmer, den har preget meg mye. Det er så mange gode minner.

Her er barne-tv-programmet "I sommervær på sommerskjær" fra 1975 (klikk), med NRKs jentekor. Musikken er av Kåre Grøttum, og tekstene av Sissel Castberg. For noen nydelige melodier og tekster de to laget. Hør for eksempel på den nydelige "ternesangen" 9.55 minutter ut i det første programmet. Jeg er ni år gammel, med lilla sløyfer og lyseblå jakke, som mormor hadde heklet til meg.

I NRK var jeg med i en del hørespill i bl. a. Lørdagsbarnetimen. Det var fantastisk å få jobbe sammen med programleder Yngvil Kiran, og å få stå rundt mikrofonen i studio sammen med kjente skuespillere og spille ulike roller. Jeg husker mange av dem så godt. Roy Bjørnstad, Monna Tandberg, Bjørn Sundquist, Anne Marit Jacobsen, Jorunn Kjellsby. De var så varme og imøtekommende, og de gjorde dypt inntrykk på meg.

Her kan du høre det spennende hørespillet «Mysteriet ved Kapteinens hvile» av Steffen Johanssen.

Jeg holdt på med dette i flere år, fra jeg var ca. ni til jeg var 17-18. Det ble mange hørespill, litt radioteater og senere tekst-lesing i programmet «Opp fra Skrivebordsskuffen».

Jeg var sikker på at det var skuespiller jeg ville bli, men da jeg senere studerte mediekunnskap, og vi skulle lage kortfilm, ble jeg bitt av skrive-basillen igjen.

Jeg tok kontakt med daværende programleder i Lørdagsbarnetimen, Jon Henriksen, og fikk skrive historier for ham. Jon må være en av klodens morsomste mennesker, og det var en tid med masse latter og masse kreativitet. Siden skrev jeg bl.a. for Hotel Cæsar, 33 episoder. En lærerik tid.

Jeg studerte også etnologi og begynte å jobbe som lærer, men hele tiden skrev jeg ved siden av.

Jeg er opptatt av medmenneskelighet, og skriver mye om det. Det er så meningsfylt å være på jakt etter - og være åpen for nye historier. Det blir en evig nysgjerrighet på livet.

Noe som ellers opptar meg mye er dyrevelferd. Våre medskapninger bør behandles med respekt og verdighet. Da jeg for noen år siden kom over en film som viste hvordan tusenvis av griser gasses på norske slakterier hver dag, var det som å våkne opp av en dvale. Det var bare hjerteskjærende å se de skrekkslagne grisene og høre hylene deres. Å se dem gispe etter luft og kravle oppå hverandre. At grisene led så mye visste jeg ikke. Sveriges Lantbruksuniversitet, som har laget denne filmen, mener gassingen bør forbys, og påpeker at den er både smertefull og angstfremkallende for grisene.

Her kan du se filmen. (Sterke scener.)

Etter å ha sett den sterke filmen, skrev jeg disse linjene...

Jeg våknet av årelang dvale
av griser som skrek i panikk
Takk, du fotograf som filmet
behandlingen dyrene fikk.

Hvorfor varte den dvalen så lenge?
Vi verken forsto eller så
Det var ingen som sa eller viste
hva dere må gjennomgå.

Dyr skal slippe å pines og lide
de har alle egenverdi
de fortjener en kraftfull stemme
og den stemmen bør være vi!

Jeg beundrer mennesker som kjemper for og står opp for de stemmeløse dyrene. Alle dyr har følelser. Tidlig gjorde det inntrykk å lese om Frans av Assisi og Albert Schweitzer, som viste like mye kjærlighet og respekt for dyr som for mennesker.

Lisa Kristoffersen (1833 - 1924) fra Kristiania, som var en av pionerene til Dyrebeskyttelsen, har jeg også stor beundring for. Modig vandret den eldre kvinnen rundt i Kristianias gater, for å se til at hester og andre dyr ble behandlet bra. Så hun noen som mishandlet dyrene, var hun ikke nådig. Da kunne hun trekke kjørekarer ned fra hestekjerrene og hamre løs på dem med kjepp. Dyremishandlerne skulle få smake sin egen medisin. Lisa hadde alliert seg med politiet, og hadde egen politi-fløyte. "- De må ha lest Guds ord dårlig, " sa hun. "- De som er slemme mot dyra. Dyra kan ikke snakke, men de føler for livet, som vi."

Jeg beundrer også alle som i det stille jobber for en bedre verden, om det er for mennesker, dyr eller miljøet. Det er mange helter der ute, som ingen verken ser eller hører om.

Musikk er en av mine store hobbyer.

På fuglekikking i Maridalen :)