Jeg står alene på gravlunden, der jeg har tent lys på mammas grav. Plutselig hører jeg en høy, sint stemme. Jeg snur meg og ser en høy og kraftig kar løfte hunden sin opp i luften etter selen, mens han kjefter. Hunden dingler, mens mannen rister. Jeg løper bort til ham.
- Hva er det du gjør mot hunden din? Mannen ser rasende på meg. - Hva f...? Hva har du med det å gjøre? - Det der er dyremishandling! - Ikke bland deg bort i hvordan jeg oppdrar bikkja mi! brøler han. - Å behandle hunden din slik er ikke lov! Hvordan tror du det er for den å oppleve noe sånt? Den må være livredd! - Det er greit at du er sånn derre dyreverner, men ikke bland deg inn! Jeg ser på hunden. - Den hunden er kanskje den beste vennen du noensinne får, sier jeg. - Den vil aldri svikte deg. Du må behandle den ordentlig! Mannen blir stille. Han ser på meg. Han forandrer ansiktsuttrykk. Det blir mildere. Så går han uten et ord.
Jeg blir stående og se etter ham. Roper noe omat han må ta godt vare på vennen sin. Så snur jeg og går bortover den smale grusveien. Jeg stanser. Hva var det egentlig som skjedde nå? Hvordan turte jeg?
Nysgjerrig på Lisa
Da jeg flyttet til Lisa Kristoffersens plass på Bjølsen, ble jeg nysgjerrig på hvem plassen var oppkalt etter. Og jo mer jeg leste om Lisa Kristoffersen, jo mer imponert ble jeg. Jeg leste alt jeg kom over, og jeg skjønte straks at hun var en dame helt utenom det vanlige. For hvem andre hev unge, sterke kjørekarer ned fra tunge lass når de ikke var snille mot hestene, eller troppet opp på Stortinget og slo i bordet for dyrenes sak? Og hvem trosset mobbing og trakassering, og sto på hele livet for å beskytte dyrene?
Lisa gjorde dypt inntrykk på de som møtte henne. Og fortsatt er hun til stor inspirasjon. For meg også.
I 2019 skrev jeg dette diktet om Lisa:
Lisa Kristoffersen - dyrenes trofaste beskytter
Noen må tørre gå foran, for de fleste vil gå i flokk. Det er tryggest der bak en annen, men du syntes godt med din stokk.
Den brukte du titt og ofte, i gatene var du på vakt. For ingen dyr skulle lide, om nødvendig brukte du makt.
Og så du noen som plaget en hest, eller hund, eller katt, da slo du om deg med stokken, da tok du de vonde fatt.
Gode Lisa, du slåss og kjempet for dyrenes egenverdi. Du handlet, beskyttet – og talte: «Dyra føler for livet, som vi!»
Kjære Lisa, jeg håper vi lærer, og følger i dine spor, og behandler dyr med verdighet, som en søster, som en bror.
Her på min hjemmeside har jeg lyst til å dele med dere noe av det jeg har funnet når jeg har satt meg inn i Lisa Kristoffersens historie. Jeg planlegger å lage en mer omfattende historie om hennes liv og gjerning senere.
«Dyra kan verken snakke eller klage, men dom føler for livet som vi. Alltingen kan væra som det væra vil, bare folk er snille mot dyra.»
Ordene tilhører dyrevennen Lisa Kristoffersen, Kristiania-kvinnen som ble landskjent for sin trofaste omsorg for dyr. Hun lot seg ikke stoppe av noe. Hennes livsoppgave var å hindre at dyr led vondt.
Lisa Kristoffersen ble født på Sagene 13.april i 1833. Faren var teglverksarbeider, og begge foreldrene var dyrekjære mennesker.
«Kjærligheten til dyra er medfødt, og den har jeg hatt fra jeg var en neva stor», sa hun en gang.
«Jeg har allti´ elska dyr og hata alle som plaga dom. Så jeg kjørekarer som slo hesta, eller smågutter som pinte katter eller bikkjer, så brukte jeg søle som kasteskyts eller heiv sand i øya på dom. Det var det einaste «våpen» jeg hadde den gang jeg var lita jente. Så snart jeg b´ynte å tenke sjølstendi´, låfte jeg meg sjøl at jeg skulle vie hele livet mitt og alle mine inn´tresser te´ dyra.»
Det løftet holdt Lisa hele sitt lange liv.
Dro til Chicago
Lisa giftet seg tidlig og dro til Amerika. I Chicago drev hun vaskeri og strykeri. Da hun senere fortalte om sitt opphold der, sa hun at det som interesserte henne mest, var å få ta seg av dyr som trengte hjelp, og at hun var takknemlig for at hun hadde fått reddet og hjulpet en hel del av dem.
Lisa hadde giftet seg med en mann som også var engasjert i dyrebeskyttelses-saken. Etter nærmere 25 år bestemte de seg for å flytte hjem igjen. De hadde ingen barn.
Mannen var blitt syk i Chicago, så ansvaret for å forsørge dem lå på henne, både i Amerika og da ekteparet kom tilbake til Kristiania. Lisa var da i 50-årene.
50 kroner i lomma
«Det var ikke lett», sa Lisa. «Da jeg kom hjem til Norge igjen, hadde jeg bare 50 kroner i lomma, og for det skulle jeg ha penger til mat til både meg og den syke mannen min. Så jeg begynte å selge epler på torget.»
På denne tiden var det tusenvis av dyr i byen – hester, kuer, griser, sauer og høner, og selvsagt hunder og katter. Hestene sto for all kjøringen.
Hester med tunge lass, hestedrosjer og hestesporvogner var et vanlig syn i bygatene. Hestesporvogner var i drift fra 1875 til 1900, da de elektriske sporvognene overtok. Kjørekarer, vognmenn og stallgutter var yrkesgrupper som fram til da var helt nødvendige for å få samfunnet til å fungere.
Men ikke alle dyr ble behandlet bra. Mange så på dyrene nærmest som gjenstander som de kunne behandle slik de selv ville. «Jeg tåler ikke se dyremishandling, det er som om det skal rive hjertet ut på meg», sa Lisa.
På vakt i gatene
Dag etter dag, uansett vær, vandret Lisa gatelangs for å passe på dyrene, og nåde den som ikke behandlet dem bra! «Gå rett på med det samma!» Det var hennes motto. Og det var akkurat det hun gjorde.
Så hun en dyremishandler, gikk hun rett på sak. Først snakket hun hardt til ham. Og deretter, om han ikke hørte etter, slo hun med stokken. Trengte hun hjelp, blåste hun i politi-fløyta. Hun hadde nemlig alliert seg med politiet, og det sies at Lisa var den eneste privatpersonen som hadde fått utlevert politi-fløyte.
- Hu Lisa var alle dyrs venn og beskytter
Harald Herlufsen var nylig konfirmert, og hadde fått seg jobb som kjørekar da han ble tilsnakket av Lisa Kristoffersen.
Han forteller om dette i boka «Labben fra Grønland»: «Ja, Lisa Kristoffersen, hu fikk omsider kloa i meg. Jeg skulle til fiskehallen og måtte stoppe for trikken der på hjørnet av Tøyengata og Grønland. «Nå fikk jeg tak i deg», sa ´a og holdt i bukken jeg satt på. Jeg prøvde å svare rolig. «Ja, hvor skal du hen ´a, Lisa», sa jeg. «Jeg skal ingen steder,» svarte ´a, «men jeg skal snakke med deg.» «Ja, kom opp på bukken til meg da, så skal vi kjøra og så kan vi snakke.»
Hu steg opp og satte seg og så sa jeg «du får ta tømma, for det atte jeg vil ha meg en røyk.» Lisa tok tømma, hu, men ikke hadde fjordingen gått mer enn 8-10 meter, så hogg ´n til. (…) «Å, jasså, er´e en sånn en du har», sa ´a. «Ja, akkurat», sa jeg, «det er sånn han er, og denna kan jeg ikke makte å få til å gå i skritt mer enn 10 meter, så er´e slutt.» «Ja - ja, jeg trudde du dreiv og jagde den, jeg», sa ´a, «men jeg ser jo nå at den er så blank og pussa at det er reint moro.»»
Videre forteller Herlufsen i samme bok: «Hu Lisa var på farten bestandig. Bikkjer og katter og fugler og naut og hester - hun var alle dyrs venn og beskytter. (…) Noen ganger hadde jeg sett ´agå inn og ut av slaktehuset. Hu skulle vel kontrollere at avlivinga gikk for seg på en human måte, og det gjord ´n sikkert, så vidt jeg veit. Men nauta likte jo ikke å bli drept. Det hendte rett som det var at dem ante uråd og prøvde å protestere.»
I de bratte bakkene
Ofte var Lisa på plass ved de bratte bakkene i Kristiania for å se til at hestene ikke ble slått eller presset for hardt med tunge lass. Kjørekarene kunne være både hensynsløse og brutale. Hun stilte seg blant annet opp i Toftes gate og ved Grotten i Wergelandsveien.
En av de som pleide å kjøre med hest opp Toftes gate, var Ragnar Sleipnes. I et radiointervju da han var gammel, fortalte Sleipnes at han ofte møtte Lisa her.
«Vi hadde jo ei som het Lisa Kristoffersen her i Oslo by. Hu var jo en tyrann mot alt som het kusker. Hvis man skulle opp, for eksempel, vi kan si, de gamle valsemøllekjørera, når de kom på hjørnet av Toftes gate og Sannergaten, der sto'a Lisa. Og hvis ikke kusken gikk av der, og gikk oppover ved siden av hesta, så kløyv hu på bukken og heiv'n av.
Det var ei striks madam. Og hu holdt ut i mange, mange år. Og den dama var kuska redd. Så den som la svøpa på en hest, så hu så det, der var'a som ei ugle. Med en gang. Men vi likt'a! Vi likt'a godt. Vi hadde respekt for'a. Så, nei, hu Lisa hu greide å tukte kuska, hu. Så det var et godt menneske. Hu var glad i dyr. Det sku alle folk væra. Alle folk. Enten det gjelder ei katte eller en hest, så skal man være snille mot dyra. Det er dyr som ikke kan forsvare seg.»
- Dyra er mitt hjerteblod
Lisa Kristoffersen fikk flere kallenavn av byens befolkning; «Dyre-Lisa», «Bikkje-Lisa» og «Kristianias våkne samvittighet». Og hun nøt stor respekt. Selv hardbarkede kjørekarer var redd henne.«Kristianias djerveste kvinne i åpen kamp», ble det også sagt om henne.
«Dyra er mitt hjerteblod. Jeg blir modig når det gjelder dom,» sa Lisa.
En dag kom Lisa over en mann som sto i hagen og slo løs på en hund.
«Nei, men hva gjør du i hagen min, gode kone?» spurte mannen da han så Lisa komme farende mot ham.
«Jo, det skal jeg si Dere!» svarte Lisa. «Denne gode kona har kommet for å stoppe både pisken og kjeften din!»
- Det er så fælt at dyra må verje seg mot menneskene
I boka «Norges Dyrebeskyttelsesforbund 1920-1945», av Christian Gierløff, beskrives et annet personlig møte med Lisa Kristoffersen.
«Det var en høstdag i dette århundres første år, i Stolmakergangen i Kristiania. En høy røslig gammel kone på omkring de 70. Et stort ullskjerf fast knyttet om skuldrene skrått ned om livet. Glattstrøket grått hår, store øredobber, et par lynende kvasse stålgrå øyne bak store blanke stangbriller. Et meget myndig men også meget godaktig utseende.
«Det er den berømte Lisa Kristoffersen», sa min venn.
Det lyste fra henne av åpenhet og ærlighet og munndjerv fritalenhet. Vi hilste. Hun ble oss ikke svar skyldig.
«Det var ingen sak å væra dyrevenn hvissom atte der inte fant´s mennesker», sa hun. Og så kom det: «Bare her te morran, satt det ikke en radd oppå et lass med koks og køl og røska hesten sin i kjeften så det var sønnelig å se på. Jeg svinta meg bort til´n. «Hei, du», sa jeg, «har du inte bærre vett enn å røske hesten din slik», sa jeg. «Gå sta å legg deg», sa han og dælja til hesten, stakkar. «Jeg skal legge deg, jeg, din enorme pøbbel du er», sa jeg, og dermed så stansa jeg hesten. «Ryk og reis», sa han rasannes. «Jeg skal lære deg danels, jeg», sa jeg, og dermed så tok jeg´n i beine og dro`n ner ta pottit-lasse, ser Dere, for jeg tåler inte se at dom mishandler dyra, og denne hesten så ut som den reine ruin, ser Dere, og gulva løs på`n med en svær poker som lå i gata, så ´n datt. Og jeg avgårde etter en konstabel.
Jeg blir modig når det gjelder dyra, ser Dere, for det er hjerteblodet mitt det. Og sånn er sånne karer. Dom trur at dyra er til bare for at dom skal ha noen å slå og plage og la li vondt. Men dyra stakkar, dem er umælandes dem. Men dem er bare så mye forstandigere enn gutta. Men er e inte fælt, da, at en skal behøve å verje de uskyldige, umælandes dyra mot menneskene?»
«Det er 45 år siden Lisa sa dette og enda meget mer», skriver Christian Gierløff videre i boka, som kom ut i 1945: (…) «Saftig og kraftig som folket var hun, og sa alt som folket måtte ha det for å forstå det. Et makeløst uvær mot alle dyrplagere. Merkverdig stille, blid og øm i sin omgang med de umælandes dyra. Om kanarifugl eller ku, om hest eller hund, om fugl eller fisk, om skogsdyr eller husdyr, om all slags fe, - hun gikk vakt om dem, den fattige høgreiste gamle konen, gjennom hovedstadens gater og langt ut utenfor den, ja, som en tordengud i ullsjal og skjørt, og slynget sine tordenkiler mot høy og lav, mot alle tankeløse og alle som hun ikke syntes var snille nok mot dyra. Drevet av en Wergelandsk rastløshet. Et utrettelig hjertelag. Et oppkomme av humør som ikke lot seg kuske!»
Brukte avisene
Lisa var ofte innom byens avisredaksjoner for å fortelle om dyreplagingen. «Sett det i bla´», sa hun til journalistene. «Det er det eneste det er gjæl` i». Dette visste hun også å bruke overfor dyreplagerne. Hun truet med at de skulle havne i avisen.
Avisen Social-Demokraten skrev 11. juni 1921: «Lisa Kristoffersen var oppe i redaktionen igaar. Hun hadde set paa tre Hester på Stortorvet som i silregnet stod uten presenning, mens presenningen var lagt over vognen. Hun syntes som rimelig var, at dette gik over rimelighetens grænser.»
Lisa ble etter hvert et kjent navn både i Kristiania og utover i landet. Hennes innsats for dyrene ble lagt merke til av mange.
På Stortinget og hos kongen
Lisa Kristoffersen troppet opp på Stortinget, og hun besøkte kong Haakon for å få hjelp i sin kamp for dyrene. Kongen hjalp henne flere ganger med penger til mat til hestene, og på Stortinget slo hun bokstavelig talt i bordet! Der var hun minst seks ganger.
Etter et av møtene med kongen, uttalte Lisa: «Vi har aldri hatt så go`e kongefolk før. Dom er både folke- og dyrevenner!»
Morgenposten skrev: «Lisa Kristoffersen har været oppe hos Kongen for at faa ham til at sætte en Stopper for «Dyrplageriet» i Universitetstjælderen og paa Laboratoriet borte i Grubbegaden. Det var Lørdag kl 12 Middag, at den for Lisa saa betydningsfulde Begivenhed fandt Sted oppe paa Slottet, hvor hun opholdt sig en halv Time. Efter Audiensen var Lisa saa bevæget og imponeret, at hun græd af bare Glæde. Kongen var en storartet Kar, mente hun, ikke minst fordi han - Dronningen ogsaa forresten - hver Morgen var i Stalden for at se efter, at alt stod vel til med Dyra.»
- Jeg gråter mer end jeg har godt af
I boka «Kampen for tilværelsen 2» beskriver maleren og forfatteren Christian Krohg et opptrinn på Jernbanetorget.
Lisa hadde nettopp avverget at en fem måneder gammel valp ble solgt til en hun visste mishandlet dyrene sine. Lisa laget oppstyr, og fikk jaget den skremte mannen vekk. Men da hun så det skuffede uttrykket til selgeren, foreslo hun å kjøpe hunden selv. Var det noen på torget som kunne låne henne ti kroner? Christian Krohg ga henne pengene, og forteller i sin bok:
«- Hør, sa jeg til hende. Har De noe med dette her eller den Slags Ting her i Byen, siden den Mand blev ræd for Dem? - Jeg? Ja, det er jo mig, som har med det idetheletaget. Hvem er det, som er etter dem overalt, naar dem gjør noe galt, er det ikke Lisa Kristoffersen? Jeg maser, og jeg skjælder og smælder og mælder. - Til politiet? - Naturligvis. (…) Irettesettelser og Mulkter hagler ner over dem. Jeg sparer ingen. - Hvad er det de gjør for noe galt, da, når de melder dem? - De slaar Hestene sine blandt annet. - Om de nu slaar litt, er det da så farligt?
Men da blev hun rasende. - Farlig? Hesten gaar for vors, og han drar for vors hele Dagen saa mye han orker og mangen Gang mye mere end de. Jeg ser aassen han staar og gjæsper og nikker med Hodet, han faar ikke den naturlige Søvn. Ogsaa skal han ha juling attpaa? Jeg tænker ofte, han ønsker seg Døden. (…) - Er det bare Hester og Hunder, De interesserer Dem for? - Nei! Jeg tar fat i kutorvsgutta, naar dem driver Kuer gjennem Gaten. Det var en her forleden Dag, som lod Kua gaa og dætte uafladelig paa den hardfrosne Veien. «Har du ingen Samvittighedsfølelse, sier jeg. Gud trøste og naade dig, naar Timen kommer.» Og saa graat jeg, saa mye jeg orka. Jeg graater i det hele mere, end jeg har godt af. - End sauer? - En dag fik jeg fat i en Barnevogn og trilla hjem en Sau i den, som ikke kunde gaa. - Hvad sa Driftebonden til dette? - Jeg kjøfte´n. Jeg hadde Penger i Banken dengangen. Naa er det slut med det. Naa selger jeg kaker og Sukkertøi. Men det er daarlige Tider. Sidst søndag solgte jeg bare for femten øre. - Er de glad i fjærkre? - Ja da, og døm i mig!»
Lisas forening
Sammen med ca. 50 av sine dyrevenner stiftet Lisa dyrebeskyttelses-foreningen «Lisa Kristoffersens Minde» den 6.juni 1907. Hun var da 74 år gammel. Lisa selv var frontfigur og ble foreningens inspektør. Som landets første dyrebeskyttelsesinspektør reiste hun rundt etter å ha blitt kontaktet av folk som kunne fortelle om dyreplageri.
Lagets paragraf 1 lød:«Dyrevernelaget L.K.M. har til formål ved alle lovlige midler å efterse og hjelpe til at dyrene får en rettferdig og god behandling.»
Fra protokollene leser vi: «Lisa Kristoffersen meddelte om endel Dyrplagerier fra Smedstad i Aker, og fra Dyrehospitalet Cheval.»
«Lisa Kristoffersen fortalte om Dyrplageri oppe ved Strømmen station, hvor hun havde været en tur for at undersøke forholdet.»
«En oplyste at der ute i den nye Slagtehal ved Schweigaardsbro foregaar en alt andet en pen slagtebehandling i det man leder 5 og 5 dyr ind adgangen til slagting, saa at dyrene staar og ser paa dette foregaar.»
Foreningen fikk gjennomslag for mange saker. Blant annet ble det slutt på nyttårs-kjøringen for hestene, noe den hadde kjempet for lenge. Dette var en stor seier for Lisa.
«Slik som Hesta stræber hver skapte Da`, fortjener di stakkars dyra litt Ro en helligdagsaften», hadde hun sagt, i følge Morgenposten. «Huf! Drik og Svir og fulle Kjøregutter, som skrikende og hujende peiser paa di forsvarsløse Hesta - man kan se det i de forskræmte Dyreøya, hvor vettlaust det hele er!»
- Det er alltid noen dyr som venter på meg
Reallærer Johannes Smith var svært opptatt av dyrevern og ble godt kjent med Lisa. Han var redaktør i «Dyrenes Ven» og sekretær i «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Christiania». Smith holdt flere foredrag i foreningen hennes, og skrev flere bøker om dyr. I 1935 forfattet han heftet «Dyrevernelaget Lisa Kristoffersens Minne». Der skriver han:
«Hvem var denne kvinne som alle dyrenes venner så op til som en stjerne? Jo, hun var en fattig, sliten, men sterk og klok kone, som hadde satt sig den livsopgave å forsvare dyrene mot urettferdig og stygg behandling og lindre dyrs lidelser ved å hjelpe syke og medfarne dyr. (…) Lisa var tidlig og sent på ferde, i all slags vær og vind. - Det er alltid noen dyr som venter på meg, påstod hun, og gjennem sine briller betraktet hun med sine skarpe, vaktsomme øine menneskenes forhold til dyrene overalt hvor hun kom.
Hun fikk så å si istand en skole i dyrebeskyttelsesarbeide og drev dette tross misforståelse, spott og motgang - og var som en omsorgsfull mor for mange husdyr. Lisa hadde som spesialitet å tale eller prate med dyrene. Hun gjorde seg til tolk for hvad de vel vilde si, om de hadde hatt talens gave. Hun var virkelig en kunstner til å få dem til å lytte til sin innsmigrende talemåte og komme nærmere for å motta hennes kjærtegn og føle et streif av sol over sin sjel.
- Dyra forstår mig godt og er så snilde, så, påstod hun - og enhver som oplevet et møte mellem Lisa og dyra, forstod at det var sant og vissti alle måter med denne gjensidige forståelse. - Ha aktelse og respekt for dyra. De kan ikke si noe selv til sitt forsvar!» var hennes tale til tankeløse mennesker.»
Johannes Smith forteller videre: «Lisa hadde som regel med sig en eller annen hund, som hun hadde funnet på gaten, tatt sig av og blitt beste-venn med. - Er du glad i mamma di idag, da? kunne hun spørre hunden, og så blev hun slikket på hånd eller i ansikt av det forståelsesfulle, lykkelige dyr. Da lyste det strenge ansikt op som en liten sol, og hun lo hjertelig.»
Sporene etter Lisa
Lisa Kristoffersen viet hele livet sitt til dyrenes beste, noe hun hadde lovet seg selv som barn. Hun fikk kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats for dyrene, 88 år gammel.
Lisa gikk bort den 27. januar 1924. På Vestre gravlund fikk hennes forening reist en minnestøtte med et vakkert relieff, laget av Gustav Lærum. Det viser en gammel kone som rekker en bøtte vann til to tørste hester.
Lisa har satt dype spor. I oktober 2019 ble hun hedret med blått, historisk skilt fra Oslo Byes Vel. Det ble satt opp på plassen som fikk hennes navn i 1934 - Lisa Kristoffersens plass på Bjølsen.
Og i juni 2023 åpnet en veterinærklinikk som er oppkalt etter henne - Lisaklinikken. Den ligger i Toftesgate, like ved et av stedene der hun pleide å stå og passe på at hestene ikke trakk for tunge lass eller ble behandlet dårlig. Lisaklinikken tilbyr veterinærhjelp for vanskeligstilte, og drives av Dyrebeskyttelsen Norge med veterinær Caroline Holtet i spissen. Inne på klinikken henger store bilder av Lisa på veggene. Lisas minne lever videre.
Copyright Anne-Gry Blikom, 2024
Kilder: - «Byoriginaler» av Haakon B. Nielsen, J.W. Cappelens Forlag, 1966 - «Norges Dyrebeskyttelsesforbund 1920 - 1945», av Christian Gierløff, John Griegs Boktrykkeri, Bergen 1945 - «Labben fra Grønland» av Anders Buraas. Helge Erichsens Forlag,1982. - Oslo Museum, Bymuseet, og protokoll fra Dyrebeskyttelses-foreningen «Lisa Kristoffersens Minde», 1910 - 1914. - «Kampen for tilværelsen 2», Christian Krohg, Gyldendal, 1921 - Norsk Barneblad, 1913 - Morgenposten, 2.2. 1924 - Byminner, tidskrift for Oslo Museum, nr 3, 1979 - Nasjonalbiblioteket - Nasjonalbibliotekets småtrykkavdeling - «Dyrevernelaget Lisa Kristoffersens Minne (L. K. M.)», hefte av Johannes Smith